Bakgrunn for lokalisering av kirkestedet er ID 84935-3 samt dette: GRØTTE (MELDAL), gnr. 76 Meldal prestegard (Meldal sogn). Middelalderkirken på (gnr. 76) Meldal prestegard ble revet i 1650 og nåværende kirke, en langkirke av tømmer, ble innviet året etter på den samme tuften. Kirken er en kopi av forgjengeren fra 1651 og står på samme sted som denne. Prestegårdens opprinnelige navn er Grøtte. Eldste omtale av kirken er indirekte ved presten i 1310 (sira Siugurdar er a Griotom, DN III:88). Det finnes indikasjoner på at kirken på Grøtte kan ha vært en av de tidlige fylkeskirker: Grøtte var trolig krongods på slutten av 1100-tallet (Sverre-soga, kap. 68), en prest ved kirken i 1310 var velstående nok til å kjøpe seg provent hos kannikene (DN III:88), og en prest ved kirken beseglet en kanniks testamente sammen med en annen kannik og en messedegn ved domkirken i 1440 (DN V:692) (Brendalsmo 2006:455f m/ref.). 30 januar 1529 var erkebiskop Olav wdj Meldall i wor visiterinng (DN XII:424). Eldste omtale av et prestebol til kirken på Grøtte er ca. 1550 (DN XII:631). Inne i fjellet nordøst for kirken ligger Klokkargardsetra på grunnen til (gnr. 73) Grefstad. Schøning anførte om fornminner på Grøtte i 1773 (I:212): ¿Paa Marken, tæt ved Præstegaarden og Kirken i Meldal, sees ogsaa Spor efter endeel Kiæmpe-Høie. Præstegaarden der har tilforn staaet tæt hos Kirken, paa en Bakke over den, men blev fløttet af Provsten H. Horneman¿. Under terrengbearbeiding i dette området i 1964, blant annet med bulldozer, ble det observert både svart, kullholdig jord og store, flate steinheller like under markoverflaten. Marstrander (1968:110) tolker hellene som rester av flatmarksgraver og vil på bakgrunn av Petersens undersøkelser av et større flatmarksgravfelt på en annen gård i Meldal, tidfeste også gravene på Grøtte til perioden 300-600 e.Kr. På et lite jorde, rett inntil og sør for prestegården og noen titalls meter rett opp for og nordøst for kirken ligger i dag en stor gravhaug. Sannsynligvis er det flere i det samme området. Dette må være restene av det samme gravfeltet som Schøning omtalte i 1773 og som Marstrander omtaler som temmelig ødelagt etter terrengplanering i 1964.