Sula er den største øya i ei stor gruppe av øyer, holmer og skjær rett nordvest i havet for Frøya. Sula har ei meget god havn inn fra nordnordvest og som nesten skjærer øya i to. På det høyeste punktet, i nord, står et fyrtårn, og rett ned under denne åsen, på sørøstsida, står nåværende Sula kirke. Den forrige kirken skal ha stått på et lite, grasbevokst område 20 m øst for koret på denne, på (gnr. 64) Sula. Denne gravplassen er godt synlig i terrenget. I hvert av hjørnene mot nordøst og sørøst ligger det kraftige steiner. Områdets utstrekning på omlag 10x18 m. Det ble på 1990-tallet gravd ei grunn grøft på skrå over dette området, og de støtte da borti rester av ei trekiste. Sula har i dag ingen egen gravplass. Hvor langt tilbake i tid Sula har hatt en fast befolkning er ukjent, men bosetningen må kunne føres tilbake til i hvert fall rundt 1200. Trolig er den eldre, for Sula ligger midt i et relativt stabilt gyteområde med faste innsig av skrei, og skreifisket kan derfor tidlig være velutviklet. En kirke på Sula (Sulens kircke) er første gang omtalt i Reformatsen av 1589 (Thr.R. s. 74). Den var da anneks under Dolm kirke, hovedkirken i Hitra prestegjeld. Ved reskript av 1740 ble det gitt tillatelse til å flytte kirkestedet fra Sula til (37) Sletten inne på Frøya. Kirken ble demontert rundt 1754, fraktet inn til Fast-Frøya og gjenreist her. Bygningen ble så innviet i 1755. I forbindelse med klarleggingen av eiendomsforholdene til kirken i 1760 ble det hevdet at kirkene på Sula og Titran hittil hadde vært underholdt av allmuen selv, og Sletten kirken fortsatte således å være en benådningskirke. På Sletten ble det reist ny kirke i 1879-80, en langkirke av tømmer, og den gamle kirken ble revet i 1882. Til tross for at kirkestedet ble flyttet ser det ut til at kirkegården på Sula fortsatt ble benyttet. Prost Rønne klaget etter en visitas i 1825 over at døde mennesker fortsatt ble gravlagt på Sula uten at dødsfallet ble anmeldt, og uten at det skjedde jordpåkastelse av prest. Dette skal ha opphørt i 1849. Kirken som ble flyttet rundt 1754 ser ut til, fra et foto tatt før rivningen i 1882, å ha vært en rektangulær langkirke av tømmer med utvendig stående panel. Kirken hadde da våpenhus i vest og et mindre, nær kvadratisk kor i øst. I 1864 var det blitt bygd til et lite sakristi øst for koret. Av stiftsskriverens regnskap for 1702 framgår det at kirken som ble flyttet rundt 1754 gjennomgikk en omfattende reparasjon i 1702, blant annet ble det skiftet ut fire par vinduer, taksperrer, sviller, golvåser og golv i tillegg til at taket ble tjærebredd. Av samme beretning ser det videre ut til at den forrige kirken på Sula hadde vært en bygning uten vinduer men med en ljore i taket, uten benker og uten takrytter. I 1699 hadde kirken en egen klokke, men denne sprakk under ringingen for sal. høysts. kong Christian den fembte samme år, og man lånte da en klokke fra kirken på Fillan (Brendalsmo 2006:407ff m/ref.). Det er ingen indikasjoner på et prestebol til kirken i middelalderen. Fra Sletten kirke er det bevart flere inventarstykker fra 1400-tallet. Vi må gå ut fra at disse ble overført fra Sula til Sletten sammen med kirken i 1750-årene, eller at noen av gjenstandene kan ha hørt hjemme i kirken på Titran sørvest på Frøya og som ble revet rundt 1775. Da de ble levert NTNU/VITMUS (T-2891-96) ble det kun bemerket at de have tilhørt den nedrevne Slettens kirke paa Frøien. Et sagn forteller at den første kirken ble reist på Sula som følge av et løfte som ble gitt på ei hollandsk skute i havsnød. Datteren til skipperen, eller rederen, lovet sin Herre og Gud at dersom Han berget dem fra stormen, skulle hun bekoste en kirke der hvor de kom i land. De grunnstøtte på Sula, hun holdt sitt løfte og en modell av den havarerte skuta hang i kirken helt til den ble revet (Fugelsøy 1958:96). Som rimelig er finnes det ingen opplysninger om førkristne gravminner fra kirkelokalitetene ute i skjærgården.