SUND, gnr. 5 Sund (Sund sogn). Den eldste kjente kirken var en stavkirke med tårn, bygd på (gnr. 5) Sund. Muligens var en eldre kirke brent i første halvdel av 1300-tallet, eller en eldre kirke hadde gjennomgått store reparasjoner (se nedenfor). Stavkirken ble demontert og deretter ble en tømmerkirke bygd – trolig på samme tuft, for gamle men brukbare materialer skulle gjenanvendes – i 1673. I 1877 ble ny kirke reist litt nord for tømmerkirken og denne ble deretter revet i 1878. Nykirken brant i 1994, og nåværende kirke ble bygd på omtrent samme sted som den foregående og vigslet i 1997 (NK I/2:69ff). Ny gravplass ble etablert tvers av veien for kirken i 1989. En gammel kolerakirkegård ligger i Grønabrekka, i utmarka om lag 400 m sør for kirken, anlagt 1849. En gravplass i (39) Telavåg var i bruk fram til 1918, og en ny ble etablert på Selstø innenfor Telavåg i 1918 (NK I/2:77). Før ca. 1350 lå det landskyld til fabrica, kun kyr og diverse typer tiende, til mensa lå det én skyldpart og tienden; prestebol er ikke nevnt (BK 53a-b). Samtidig framgikk det at kirken var i dårlig stand: j Dumbudal fim manadamatabol oc varo allar saman aðr en þæir [lakune] til kirkiu uppgærdar Botolfr oc Erlinger a Skoghe vidr byskups vitorde so at after skal leysast þægar pæinninghar (BK 53a). Noen hundre meter opp i nordvest for kirken heter det Preståsen, og få hundre meter nede ved fjorden heter det (5/2) Klokkarvik. Da kong Håkon Håkonsson i påska 1240 la til land i Grøningasund (Lerøyosen, nær ved Sund) med 10 skip, lot han reise to landtelt, ”og der ble holdt gudstjeneste på verdig måte” (Soga om Håkon Håkonsson, kap. 225). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkiekgårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)