MÆL, gnr. 107 Ørnes (Mæl sogn). Nåværende kirke, en liten langkirke i reisverk, står om lag 100 m ned/sør for tunet på (gnr. 107) Ørnes, på elvemælen der elva Måne munner ut i Vestfjorden av Tinnsjø. Den ble vigslet 1839, bygd til erstatning for en stavkirke som ble revet 1839-40. ”Den nye kyrkja vart tømra av Gunleik Ingolfsland og fekk plassen sin på øvre sida av stavkyrkja. Truleg var stavkyrkja i bruk til den nye kyrkja var ferdig. Kyrkjene sto så nær kvarandre at klokkene kunne flyttast frå tårnet på stavkyrkja og over til tårnet på den nye kyrkja” (Hovden 1989:14). Stavkirken fra 1100-tallet sto ”paa same stella, berre nokle alnir lenger ut mot muren” (Einung 1926:180f). Materialene fra stavkirken ble spredd utover bygda etter rivinga. I våpenhuset mot vest (eit lete skjeltil) hadde det stått ”tvo glibbar (figurar). Den eine skulde syne ein hornblaasar, som hadde blaase so, at det eine auga hekk utapaa. Han vart kalla Tore og enda dagane sine paa Rollag ein joleftans kveld. ’E hev aller havt det so ljost nokon joleftan, som da Tore brann,’ sa Per Øysteinson” (Einung 1926:181f). Gårdsnavnet Krosskei antyder et tidligere kors i friluft. Oppe i fjellsida nord for kirken finnes lokalitetsnavnene Kyrkjeklove og Kyberget (=Kyrkjeberget?). Inntil kirkegårdens sørvesthjørne ligger rester av et gravfelt. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)