ST. NIKOLAI, Gnr.234 bnr.7. Kirken ble fremgravd og fjernet ved graving for Smålensbanen i 1877-78 (Blix 1879). Det er ikke funnet rester etter den ved senere arkeologiske undersøkelser i området (Molaug 2011). Eldste omtale av Nikolaikirken er i 1240, i forbindelse med militære kamper i Oslo (Og da dei kom over, stansa dei mellom Austre stretet og Nicolaskyrkja, Soga om Håkon Håkonsson kap 231). I samme kilde (kap 333) heter det at «[Kongen] let byggje ei borg på Åkeberg i Oslo og let henne sidan føre til Nicolaskyrkja». Utgiverne har oppfattet dette slik at kong Håkon trolig oppga borganlegget på Åkeberg og benyttet steinene til et nytt (borg-) anlegg ved Geitabru, ikke langt fra Nikolaikirken (jf. Fischer 1950:22f). Det var Blix som dokumenterte de ruinene som Fischer seinere identifiserte som restene av Nikolaikirken (1950:92f). Kirkens grunnplan slik denne framstilles hos Blix og Fischer består av et rektangulært rom, og hvor det mot vest ut fra langveggene løper to murstykker i få meters lengde. Det er uklart om disse murstykkene fortsatte inn i sjaktkanten da Blix dokumenterte dem, og at de således kan ha hatt et tverrgående murløp som forbandt dem noe lenger vest. I så fall har vi en meget langstrakt bygning delt i to rom med en tverrgående vegg midt på. Fundamentene viser en steinbygning orientert så noenlunde i retning øst-vest og ikke i forhold til datidens streter, og det må være en rimelig tolkning at den har vært en kirke – også med hensyn til dens størrelse og byggemateriale. Kirkens rektangulære form uten et mindre og smalere kor antyder en datering til rundt 1300, noe som ikke finner støtte i at kirken eksisterte allerede før 1240. Forklaringen er mest sannsynlig at den på et tidspunkt er blitt om- eller nybygd, at den tidligere kan ha vært en stavbygning, eller mer sannsynlig en steinbygning med den sedvanlige romanske grunnplan. Trolig kan denne om- eller nybyggingen tidfestes til rundt 1400. I biskop Øysteins jordebok er det notert der det redegjøres for Nikolaikirkens inntekter: «Ϸessar iardar lagde biscop Øystein til kirkiunnæ ϸa hon bygdiz» (RB 293). Det finnes kun én Oslobiskop med dette navnet i middelalderen, og det er Øystein Aslaksson (1386-1407). At biskop Øystein påtok seg dette ansvaret rundt 1400 åpner for den muligheten at Nikolaikirken i sin tid var blitt reist av en av de tidligere biskopene, og at det lå til dette embetet å råde kirken. Det finnes en rekke testamenter fra seinmiddelalderens øverste elite som begunstiget Nikolaikirken på linje med de andre kirker og klostre i Oslo (DN II:75, 85, III:160, V:512, 835, VI:306). Gavene var tilsvarende hva andre kirker fikk: penger, voks, kyr og tjære, men også et fat til handvask (munnlaug) og et vannkar – men i motsetning til disse fikk ikke Nikolaikirken landskyldparter. Jordeboka viser at kirken har eid slike, men sett i forhold til de andre kirkelige institusjonene i Oslo lå det svært få skyldparter til Nikolaikirken rundt 1400: fem parter til mensa og tre parter til fabrica (RB 293). Prest ved kirken nevnes ved noen få anledninger, alle før Svartedauen (DN III:87, 146, XXI:2), men det ble fortsatt ført inntekter til både prestens underhold og kirkens vedlikehold så seint som rundt 1400 (RB 293). Forklaringen er trolig at kirken etter ca. 1400 ble betjent av presten ved en av de andre bykirkene – og da muligens Halvardskirken. Det er kjent at det lå gravplass til kirken på slutten av 1300-tallet (a stræteno væstan at Nikulos kirkiu garde, DN XI:73), noe som også antydes på Fischers uttegning av Blix´ dokumentasjon. Det ser også ut til at Nikolaikirken hadde sogn, og muligens inkluderte dette områder utenfor byens takmarksgrense, ut fra formuleringene i et brev fra 1297 om at fiskerier i Bekkelaget lå i Nikolaikirkens sogn (DN XXI:2). I så fall er det et alderdommelig trekk som antyder at Nikolaikirken bør være etablert seinest tidlig på 1100-tallet. Dette er med på å bygge opp under sannsynligheten for at den dokumenterte steinkirken nok har hatt en (eller flere) forgjenger(e). Kanskje er det slik at Nikolaikirken rundt 1400 gikk over fra å være en regulær sognekirke til å bli et kapell med sjeldne og spesielle messer. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-112)