DALE (NORDDAL), gnr. 49 Dale (Norddal sogn). Nåværende kirke bygd 1782, en tømmerbygning med åttekantet grunnplan, kortilbygg i øst og våpenhus i vest, står på (gnr. 49) Dale ved sjøkanten i dalmunningen ut mot Norddalsfjorden. Kirken som ble revet ved nybyggingen var i hovedsak en stavbygning. Kirkestedet er ikke nevnt i 1589 (Thr.R. 64f), og muligens er eldste sikre omtale fra første halvdel av 1600-tallet (se nedenfor). Likevel bør det holdes for temmelig sikkert at Dale er belagt som kirkested i 1432, og at kirkestedet således er middelaldersk. I Aslak Bolts jordebok (AB 79) er biskopens landskyld ført under det enkelte sogn, i en klar geografisk rekkefølge, således inntekter fra Haarhamars kirkio sokn (Haram), Vigrene kirkio sokn (Vigra), Dals kirkio sokn, Pæders kirkio sokn j Borgund (Peterskirken i Borgund) osv. Ifølge utgiveren er innførselen for inntekten av en gård i Dals kirkio sokn – af Soolbergom ij manadarmato bol, aut i almerki – skrevet inn etter at en tidligere innførsel er utradert. Nå er det ikke kjent gårder ved navn Dal/Dale eller Solberg i området mellom Vigra og Borgund. Oluf Rygh (NG 115) mener denne innførselen gjelder Sylte kirke og sogn, men han nevner ikke Soolbergom som tapt gårdsnavn, ei heller er det ført som variant av (31) Sjølbørskor i Norddal sogn. Jørgensen (1997:130) i sin utgivelse av jordeboka mener derimot at Soolbergom er identisk med Sjølbørskor. En annen tolkning av denne innførselen, og som trolig gir bedre mening, er at Soolbergom et tapt gårdsnavn (gården lå øde i 1432 – aut i almerki), og at Dals kirkio sokn er identisk med en kirke på Dale i Norddal og et sogn til denne. Årsaken til at Dals kirkio sokn er ført mellom Vigra og Borgund bør kunne forklares med at det ikke var plass til innførselen der den hører hjemme i biskopens for øvrig geografisk logiske fortegnelse, nemlig blant kirkene i indre Storfjorden og fjordene innenfor: Ørskog, Stordal (Stoladal), Stranda (Sløstada), Sunnylven, Sylte (Sulta) og Pædhers kirkio sokn a Strandenne (AB 81f). Som vi ser er Sylte kirke/sogn her ført med sitt vanlige navn, og det faller dermed urimelig å skulle anta at Dals kirkio sokn her skulle være identisk med Sulta kirkio sokn. Ifølge lokal tradisjon skal kirkebygget og kirkestedet være flyttet til Dale fra (27) Sylte noe før midten av 1600-tallet (Kleiva 1976:15). Sylte/Valldal (se denne) er godt belagt som middelaldersk kirkested fram til og med 1589 og seinere. Trolig er denne flyttingstradisjonen en blanding av virkelighet (flytting av kirkested) og flyttingssagn (flytting av bygning). Det historiske forløpet er derfor sannsynligvis som følger: Muligens ble Sylte for en kort periode nedlagt som kirkested tidlig på 1600-tallet, men gjenopprettet da kirkebygget på Døving (se denne) i 1812 ble flyttet til Sylte og gjenoppsatt der. Dale/Norddal ble da nytt kirkested for disse bygdene, og i 1766 var Dale hovedkirke i stedet for Sylte/Dal. Strøm (II:161, 169f, jf Mordt 2008:86) beskrev da situasjonen som følger: ”Paa denne Gaard [Dale] staaer Nordals Kirke, nær ved Stranden (…) Kirken bestaaer kun af Staver, og af een Længde, som er alt for smal og uproportioneret imod Brædden; hvilken kommer deraf, at Kirkens gamle Chor blev i Aaret 1686 for des meere Rummeligheds Skyld lagt til Hoved-Bygningen, og denne igien forøget med et nyt Chor. Derimod er Kirken indvendig prydet, ei aleene med smuk Maling, men og med en i Eeg udhugget Prædikestol, item med en vel udarbeidet og forgyldet Alter-Tavle”. Kallet besto på denne tiden av ”tvende Kirke-Sogne, Nordalen og Syndelven; men har dog desuden tvende saa kaldte Capeller, nemlig Døvigen og Geranger” (jf Mordt 2008:86). Som vi ser er Sylte ikke nevnt i 1766. En sannsynlig forklaring på hvorfor Dale kirke ikke oftere er belagt i kildene før 1600, og at den ikke nevnes i Reformatsen 1589, kan være at den var en gammel høgendeskirke med lite eller ingen landskyld. Et annet argument for at Dale er et middelaldersk kirkested er at i 1640 ble kirkebygningen på Dale beskrevet å være ”storligen i fornøden” og måtte ha en kraftig reparasjon (Hoel 1963:16). En eventuell remontering av en flyttet bygning vil i praksis bety nybygging, og et nybygg ville neppe etter 15-20 år ble beskrevet som ”storligen i fornøden”. Det er således rimelig å forstå tradisjonen om flytting slik at det dreide seg om en flytting av kirkestedet fra Sylte til Dale, at tradisjonen om flytting av bygningen kun er et tradisjonelt kirkeflyttingssagn av den typen som oppstår når et kirkested legges ned, og at Dale således hadde vært kirkested lenge før presten på Sylte, Arne Eivindssen, i tiden 1610-1634 flyttet kirkestedet fra Sylte til Dale. Rundt 1650 ble Dale kirke beskrevet som en bygning med korsformet grunnplan der dimensjonen ble oppgitt å være 22,5x7,5 m (skipet), 8x7,5 m (koret) og hver av korsarmene (tverrskipene) 6x5,5 m. Hvorvidt tverrskipene også var i stavverk er usikkert. I 1686 ”la dei koret til skipet og bygde til nytt kor i tømmer” (Kleiva 1976:18). Denne kirken ble revet i 1782 (Kleiva 1976:20) og nåværende kirke reist på samme sted to år seinere. Denne er en tømmerbygning med åttekantet grunnplan, kortilbygg i øst og våpenhus i vest og et høyt tårn over skipet, bygd etter forbilde av Hospitalskirken og Bakke kirke i Trondheim (Kleiva 1976:32ff). ”Imellem Kirkegaarden og Stranden sees nogle saa kalte Kiæmpe-Ringe” (Strøm II:170); i 1861 fantes kun èn bevart, rett nordvest for kirkegårdsporten (Nicolaysen 1862-66:517). Inntil kirkegården i sør heter det Kyrkjemyra, og rett nordøst for kirken oppe i fjellsida heter det Kyrkjegrova. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69, oppdatert tekst i 2009)