OLAVSKLOSTERET. Stavanger middelalderby. «Ellers har i gamle tider i Stavanger været to klostre, nemlig St. Pers, beliggende hvor endnu kalles St. Pers gjærde, nær hos hospitalet, og St. Olavs kloster under kleven, hvor ovenfor St. Ols kilde ligger; samme grunn, saakallet St. Ols klostergrunn, blev solt 1667» (de Fine 1870:201). Daae (1899:286f) mente klosterkirken muligens kan ha fungert som en av byens sognekirker etter at Martinskirken ble lagt ned på reformasjonstiden. Olavsklosteret (mest trolig benediktinere, i og med at anlegget er nevnt med en barneskole i 1160) ble etablert tidlig på 1100-tallet, muligens av den første Stavangerbiskopen, englenderen Reinald, som selv var benediktiner. Formålet kan ha vært å skape en støtteinstitusjon for bispesetet da det var nyetablert, med oppgaver i det liturgiske liv ved katedralen og den geistlige undervisningen der, og i prestetjenesten i bispedømmet generelt. Anlegget ble reist sørvest for domkirken, trolig noe i utkanten av bybebyggelsen. Siste omtale av klosterbrødrene er i 1236 (Helle 1975:110f), og anleggets videre historie er uklar. Kirken ble rundt 1290 betjent av to brødre fra Utstein kloster (DN IV:16, RN II:789), og alt tyder på at kommuniteten ble overflyttet til Utstein kort før 1280 (Helle 1975:114). Kirken var i bruk gjennom hele middelalderen, men i 1577 ble det gitt tillatelse til å benytte den som steinbrudd (NRR II:223): «Desligeste maa og skal forne Forstandere til forne Domkirkes Bygnings Behov lade bruge hvis gammel Steen, som til overs er af det gamle St. Olafs Kloster der udi Byen, som er nedbrudt». På 1700-tallet ble det anlagt fattigkirkegård der klosteret lå, og denne var i bruk til inn på 1800-tallet (Helle 1975:111). Klostergrunnen og dets eiendommer gikk på 1200-tallet over til Utstein kloster, og fortsatt i 1783 betalte domkirken grunnleie til Utstein for fattigkirkegården kalt «St. Olufs Grundleie» (Daae 1899:71). «St. Olavs grunner» i Stavanger tilhørte Utstein kloster til reformasjonen, og fulgte den sekulariserte gården der like til 1799. I 1665 var de 25 i tallet, og lar seg gjennom senere kilder lokalisere til strøket omkring klosteret, fra Torget til Olavskleiva og nord for dette strekket, ned mot Vågen (Helle 1975:113). Ruinene er i dag ikke synlige over bakkenivå. Det er ikke gjennomført regulære arkeologiske undersøkelser av klosteret, men bruddstykker av ruinen ble observert i 1843 (Helle 1975:111). (Kildegjennomgang toil registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 . oppdatert tekst 2016)