ONARHEIM, gnr. 152 Onarheim (Onarheim sogn). Onarheim var adelsgods i middelalderen, og Onarheimsgildet bør ha hatt tilknytning til gården. Kirken står på en odde der Onareimselva munner ut i Onareimsfjorden. Nåværende kirke ble reist 1893 til erstatning for en kirke ferdigstilt 1819/20, ”paa en Del af den gamles Tomt”. En middelaldersk steinkirke ble i 1686 beskrevet med skip av stein og kor av tømmer. I 1819 ble skipet revet og nytt skip reist mens det gamle koret ble ombygd. Steinkirken ble trolig bygd i andre halvdel av 1100-tallet med rektangulært nær kvadratisk skip og smalere, rektangulært kor. Den var bygd i kvader, i det minste utvendig. Ved en utgraving i 1962 ble deler av nordmuren og vestmuren dokumentert under og øst for den nåværende kirkens kor (NK 267f). Middelalderkirken skal ha stått ”meir nede på kyrkjegarden”, og kleberen skal ifølge tradisjonen være hentet på Baldersheim i Strandvik (Heggland 1964:273). Kirkens inntekter er ikke nevnt i BK, trolig fordi siden der de skulle stått mangler. Den er heller ikke ført i registeret til BK i 1408, men Onarheims sokn nevnes ca. 1350 (BK 33b). Prestebol til kirken er ikke ført i BK, men et brev fra 1333 viser at presten på denne tiden i det minste hadde eget hus (preststofunni a Onareimi, DN IV:203). En øvre, gammel kirkegård på kirkens vestside kalt Vossabakkjen (Vossabolken) er omgitt av gamle steingjerder. Da nåværende kirke ble reist ble samtidig kirkegården utvidet: ”grensa for kyrkjegarden i nord og aust vart flytt langs bygdevegen”. I 1893 ble det satt opp en støttemur under ”Vossabakkjen” (område III-IV). Kirkegården ble noe utvidet mot sør i 1951 av Bjoa Buldoserlag, og i den sammenheng ble en del av den gamle kirkegårdsmuren revet (Heggland 1993). Rett opp/nord for kirken ligger Kyrkjevika. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)