VANG ST. EDMUND (OPPDAL), gnr. 271 Oppdal prestegard (Oppdal sogn). Nåværende kirke, en tømmerbygning med korsformet grunnplan bygd 1650-51, står på (gnr. 271) Oppdal prestegard hvis opprinnelige navn er Vang. Eldste omtale av kirken er i 1533 (Updal k:, OE s. 26), men prest på stedet er nevnt i 1297 (Æilifi presti j Vppdale, DN II:40). En stavkirke på Vang ble i 1637/-38 reparert og utvidet, men denne ble revet da det på slutten av 1640-tallet ble besluttet å reise en ny og større kirke. Nykirken ble reist på samme sted som den eldre kirken. Ifølge Schøning (II:267) skal et bygningsledd fra den nedlagte kirken på Ålbu lenger vest i bygda ha blitt ført til Vang og satt opp her som våpenhus på nåværende kirke. Kirken var ifølge sogneprest Anders Hanssøn Bernhofts beretning av 1689 dedikert St. Edmund: “..den forige gamle Kirke her paa Steden (:der St: Etmunds Kirke)” samt at landskylden ”i fordum tiid blev givet St Eadtmundo Martyri etc. efter Sl. Hr Morten Biørnesøns [sogneprest 1591-1606] antegnelse” (Brendalsmo 2006:464ff m/ref.). I 1537 het odelsgutten på kirkestedets nabogård (266-269) Håkår interessant nok Jetmundhe (DN XXI:826). Det er ikke belagt prestebol til kirken på Vang før i 1503 (DN III:1027). I 1661 (s. 157) ble den ført som Prestegaarden, og det ble bemerket at den ikke tidligere hadde vært skyldsatt. Den er heller ikke ført i de seinmiddelalderske sentralkirkelige jordebøker, og den er heller ikke nevnt blant det krongodset som erkebiskop Gaute fikk i forlening i 1490. I sogneprest Bernhofts Oppdalsbeskrivelse fra 1689 hevdes det at ”Jus Patronatus til Opdals Kirke har af Alders Tiid hørd Kongen allene til, som det ennu perpetuerer til Hans Kongelige Majestæt Voris Allernaadigste Arfv-Herre” (Johnsen 1930-34:209). Trolig var Vang derfor gammelt krongods, en av de mange sentralgårder i Trøndelag som ble konfiskert på 1000- eller 1100 tallet. Gården er om ikke den største så i alle fall den mest sentrale i et landskap som (trolig) på 1100-tallet ble lagt inn under Frostatingslova, og det gir god mening å anta at de tidlige rikskongene ønsket seg et administrativt brohode i dette området. Det er således mulig at Vang var en av de tidlige krongodsgårder hvor det ble reist fylkeskirke, og at presten pga. de store utgifter i forbindelse med reisende over Dovre på et tidspunkt i seinmiddelalder fikk Vang i forlening og dermed bosted. 3 september 1440 var trolig erkebiskop Aslak på visitas i Vpdall (DN III:760). Rett nordøst for kirken og prestegården finnes lokalitetsnavnene Presthaugen og Prestløkkja. Neden for kirken, der Skjordøla møter Driva, ligger (271/12) Prestmoen. Kan dette navnet antyde prestens bosted før Vang ble prestebol? Rett ned for kirken ligger et meget stort gravfelt. Antallet gravminner er nærmere 800. Flesteparten stammer fra vikingtid, men allerede på 500-tallet var det 120 dekar store området i bruk til gravlegging (Farbregd 1993). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70)