GRYTING (ORKDAL), gnr. 32 Orkdals prestegard (Orkdal sogn). Nåværende kirke står på (gnr. 32) Orkdals prestegard hvis opprinnelige navn er Gryting. Den middelalderske steinkirken ble restaurert i 1864 men revet 1892. En ny kirke, også denne i stein, ble reist på de samme tuftene og innviet i 1893. Stilmessig skilte Gryting kirke seg i flere detaljer fra de øvrige trønderske steinkirkene. I tillegg hadde skipet en stor bredde i forhold til lengden. Dette siste kunne antyde at den ble ombygd i seinmiddelalderen, men murenes store tykkelse taler imot en slik tolkning. Gryting kirke var i utgangspunktet en rundbuet romansk kirke. De bevarte rester av portalene har kvader hogd i lokal kleber. Skipet har trolig hatt tre portaler slik vanlig er i Trøndelag, men det finnes ingen faktiske opplysninger om nordportal. På stilmessig grunnlag ser hele kirken ut til å være bygd i tidsrommet ca. 1145 til ca. 1165. Deretter er det gjennomført en del mindre utskiftninger av portaldetaljer mot slutten av 1100-tallet. De to alternisjene i skipets østvegg hadde trolig begge spissbuer i åpningen, så enten ble de bygd på 1170-80 tallet, eller så var de opprinnelige men buene er utskiftet. Ifølge Snorre (soga om Håkon den gode, kap. 17-18, soga om Olav Tryggvason, kap. 67) skal Kår fra Gryting ha vært blant de åtte høvdingene som på midten av 900-tallet rådde mest for blotinga i hele det gamle Trøndelag. Som følge av konflikt med Håkon den gode og Olav Tryggvason ble Gryting trolig konfiskert på slutten av 900-tallet. At gården var krongods kan belegges ved at kong Håkon V Magnusson i 1311 utferdiget et brev a Grytingi (DN I:127). Også den lokale tradisjon på 1770-tallet hevdet at gården tidligere var krongods. I så fall må Gryting på et tidspunkt etter 1311 – mest sannsynlig på 1500-tallet – være makeskiftet med kronen, for i 1589 og 1661 var gården prestebol. Trolig var kirken på Gryting blant de tidlige fylkeskirkene, for Orkdælafylke (Brendalsmo 2006:451ff m/ref.). Eldste omtale av kirken er i 1533 (Orkedaels k., OE s. 26), men kirken har ei klokke i tårnet på nåværende kirke, datert til 1100-tallet (Leland 1993:12). Erkebiskop Aslak Bolt betinget seg i 1430-årene nattlege i fem netter j Grytinge i forbindelse med sine visitaser (AB s. 114). Av et dokument fra 1253 (DN III:4) framgår det at kirken på Byneset dro tiende fra gårder tvers av fjorden, derunder i munningen av Orkdalen rett ned/ut for Gryting kirke (se Steine kirke). Samtidig finnes et dokument fra 1416 (DN III:628) der det framgår at gården (85-88=302-304) Gaustad inne på Byneset lå aa Nese j Orkodalls fylki. Det er ingen antydninger til et prestebol til Gryting kirke før i 1589 (Thr.R. 47). Rett sør for kirken og prestegården heter det Prestmoen og Klokkarhaugen. Om stedets bestand av fornminner noterte Schøning i 1773 (I:218): “Strax ved og neden for Kirken i Ørkedal ligge ogsaa 2de (Kiæmpe-Høie) (...) Tværts over Kirkegaarden i Ørkedal, og viidere derfra, hen til Præstegaarden, finder man ned i Jorden Levninger af en lang Muur. Man mener, at her har staaet en Fæstning eller et Castel: men jeg vil heller troe, at denne Muur er en Levning efter en underjordisk Løngang, saadanne som vore Forfædre havde ved deres Gaarde. Thi Præstegaarden her har tilforn været et Konge-Sæde, og bemeldte Muur strækker sig, just fra Gaarden til det yderste af Bakken, paa hvilken Kirken staaer. Uden for Kirkegaarden ligger en lang smal og flad Steen, med 2de runde Huller igiennem den, ved dens ene lange Siide. Uden Tvivl har dette været en gammel Bautastein, som man har slæbt fra sit rette Sted, og brugt ved Kirkens Reparation”. Bautaen lå fortsatt ved kirkegårdsmuren 50 år seinere (Klüwer 1823a:113), og siden skikken med å reise bautaer har vært vanlig også i Orkdal må vi kunne regne med at den stammer fra en førkristen grav på gården Gryting. Ifølge NTNU/VITMUS /top.ark. fantes i 1866 fortsatt den ene av de to storhaugene, kalt Kongshaugen fordi kong Grytting etter sagnet skulle ligge gravlagt der, men graving i den hadde ikke gitt gjenstandsfunn. Begge haugene skal være utplanert for å jevne terrenget ved kirken. Det er nok den samme muren som Schøning refererte til, som ved flere anledninger er blitt påtruffet under gravearbeider i god avstand fra den gamle elvebredden inne på gårdstunet (NTNU/VITMUS/top.ark.). Den er dokumentert i en lengde av 2-3 m og en høyde av 1 m, bredde ukjent, bygd av “fint murt vanlig gråstein”. Den store bautaen som i dag står plassert mellom kirken og prestegården, litt inn fra kanten av brinken og som helt klart må stamme fra en forhistorisk grav, ble funnet i grunnmuren til nordre korsarm under rivingen i 1892 (Leland 1993:10) og er trolig den samme som Schøning så i 1773. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70)