REIN, gnr. 83 (=56) Reinskloster (Rissen sogn). Rein var en av de sentrale lendmannsgårder gjennom det meste av middelalderen. Eldste omtale av en kirke på (gnr. 56) Rein er i 1589 (Thr.R. s. 71), da den lå som anneks til sognekirken på Alshaug i Stadsbygd (Reens-Annex ligger fra h:k: j mijll wdi norduest) og ble betjent annenhver helligdag. Den eldste kjente kirken på Rein var en stavkirke. Den ble ifølge Schøning (I:280) revet rundt 1650, for på dette tidspunkt hadde en byggmester ved navn Palle reist en ny kirke på stedet: “Den forige [kirke] var en af de saa kaldte Stav-Kirker”. At nybygget stod ferdig i 1650 bekreftes ved en synfaring dette året. At det har stått en kirke på Rein, eldre enn den som ble reist i 1649, bekreftes videre ved at det i 1932 ble dokumentert graver under grunnmuren for kirken fra 1649 (Bjørgan 1932:5). Det er ikke belagt prestebol til Rein kirke i middelalderen. I 1898 ble kirkestedet på Rein bestemt flyttet til (gnr. 19=120) Føl noen kilometer nordøst for Rein (CH 131-5-4), og Rissa ble eget sogneprestembede, dog med det i 1863 nybygde kapellet på Melland (Lensvik) som anneks (Helland 1898:57, 88). Samtidig ble den gamle kirken revet. Nåværende kirke på Rein er en kopi av 1649-kirken, reist på den gamle kirketuften i 1932 og finansiert gjennom en gave fra forfatteren Johan Bojer (Bjørgan 1932:37). Kirken på Rein var en av flere kirker i Trøndelag som i middelalderen ikke hadde inntekter fra eget jordegods (Dybdahl 1990:84). Schøning skrev om de synlige fornminnene på Rein gård (I:278): “Samme Skiæbne [nedrevet] maae de gamle Bautasteine have havt, som paa denne Gaards Marke formodentlig have staaet, eftersom her findes en stor Mængde af gamle Kiæmpe-Høie, med mindre de i ældre Tiider skulde være anvendte til Kloster-Kirkens, Klosterets eller nu værende Kirkes Bygning”. Rygh (1880:44) utdyper dette bildet av et stort gravfelt nedunder åsen ved kirken. Det er i dag ingen synlige fornminner i nærområdet rundt kirken. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendlsmo, RA sak 06/02235-70)