SANDAR STA. MARIA OG ST. OLAV (hovedkirke), gnr. 43 Prestegården (Sandar sogn). Den romanske steinkirken, som hadde rektangulært skip og smalere, rektangulært kor med apsidal avslutning samt et gotisk vesttårn (Brendalsmo 1990:52, 55), stod på (gnr. 43) Prestegården. Den ble revet i 1790 og ny kirke bygd på samme sted (NG 260), slik at nordre korsarm på nåværende kirke står over fundamentet av den revne kirkes skip. 1346 finnes opplysning om oppbevaring av skipssegl i kirken, ved at en ”Dyre Aslaksson lyste firir mek [Borghar Thorgeirsson prester a Sandom] tha ær han took vth segll syth af Sanda kirkiu” (DN VII:197). I 1398 ble prestbolet ført som prestbolet alt uten navn men med skyldstørrelse (RB 55), rimligvis et bruk steint og reint av kirkestedsgården hvis opprinnelige navn er Sandar (NG 260). Resten av gården var trolig krongods, jfr. brev skrevet a Sandom av lagrettsmenn eller fogden på Tunsberghus. Opprettelsen av hele gården som prestebol skjedde trolig ved reformasjonstiden, gjennom makeskifte med kronen, for å gi presten ved Sandar hovedkirke en høvelig gård. Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør også nabogården (41) Mo ha ligget til opphavsgården Sandar i tiden da kirken ble reist. I 1401 skulle biskopen under visitas ha 2 nattleger på Sandar og han tok 4 huder i katedratikum (RB 569). 1404 var biskop Eystein på visitas i august (DN I:595), i januar 1410 visiterade profasten j Tunsbærghi sira Halbiorn a Sandom (DN III:596). Gården Sandar ved bunnen av Sandefjorden var i middelalderen utskipingsplass for tømmer som ble solgt til blant andre tyske og hollandske kjøpmenn (jfr Soga om Håkon Håkonsson, kap. 109, skibs haffnen, DN XXI:221, 1400), og på gården kan det tidligere ha vært kaupsted. Uttrykket kaup ble benyttet så seint som 1422 (En bønder fyrnemdir skulu hafwa frialssan vægh vttan at fyrnemdom garde, til skipa at fara rida ganga ok aka mæd þæim warnenge sæm þæir þer kaupa en æi mæd sperrom borduido æder skatuido ok æinga alaugo at hafwa æder bæit a fyrnemdre strand ok se her wt j vforsomader aller kirkiune ok prestens retter, DN I:682). 1399 ble det anført, i fortegnelsen over landskyld til presten ved Lavranskirken i Tønsberg, at en sira Thorgeir (vel prest ved Lavranskirken) måtte kompensere for ikke å ha svart avgift for tollæn j Sanda fyrdi (RB 190, jfr 192). Det samme gjaldt sira Halbiorn, prost ved den samme kirken (RB 200) og sire Steinar, prest ved Peterskirken i samme by (RB 195). Trolig var disse prestene overdratt en regal rett til å kreve inn toll ved all handel i Sandefjorden. Fra tidlig på 1400-tallet og til langt inn på 1700-tallet var det konflikt mellom prestene i Sandar kirke og bøndene i omegnen. Prestene ville ha slutt på at bøndene førte trelast over og lagret denne på det de mente var prestegårdsgrunn. 1422 ble aktiviteten beskrevet som følger: ”bønder fyrnemdir skulu hafwa frialssan vægh vttan at fyrnemdom garde, til skipa at fara rida ganga ok aka mæd þæim warnenge sæm þæir þer kaupa en æi mæd sperrom borduido æder skatuido” (DN I:682). Bøndene påstod på sin side at de hadde hevd fra Alders Tid på å kunne så vel føre som lagre og bearbeide sitt trevirke på det de hevdet var kongens og ikke prestens grunn, nemlig et spesielt område av gården Sandars grunn nede ved stranden. Trolig var dette det området som på 14- og 1500 tallet ble beskrevet som almenning (DN V:401, Sørensen 1900a-b). 1400 ble grensene beskrevet som følger: ”præstebollit Eigger fra Siøgaarden och vester thill Oddefield, fra Oddefield och Vester offuer Lange stranden derszom skibs haffnen er, Derfra thil Kroszriffuen och Vester offuer Sperrbacken thill Pugestadtz Broe, och derfraa langs op effter Becken thill Bugaardtz Broen, och der aff Nordt i Brecke kløff” (DN XXI:221). Navnet Kroszriffuen kan i slik sammenheng være en antydning om et såkalt handelskors, reist for å markere handelsfreden. (Kildegjennomgang til registrering av middeladerkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)