BØ (SOKNDAL, hvovedkirke), gnr. 56 Bø (Soknedal sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 56) Bø, opprinnelig Kirkebø (NG 15), er i 1355 (Soknardalls kirkiu, IV:374), men prest på stedet nevnes allerede i 1307 (DN IV:70). Det skal dessuten ha vært en «leigeprest» (vicarius) i Sokndal i 1322 som het Orm Alvsson (Jonsson 1987:25). I så fall viser det at Bø kirke kan ha vært en av de mer sentrale kirkene i bispedømmet i tida før Svartedauden, en av de tidlige hoved- eller fylkeskirker. Nåværende kirke er en tømmerbygning med korsformet grunnplan bygd i 1803. I årene 1734-40 ble det foretatt omfattende reparasjoner av en eldre kirke. Det ser ut til at denne eldre bygningen, som ble revet før nybyggingen i 1803, var et resultat av at en middelalderkirke sakte med sikkert og over år ble reparert og fikk materialer utskiftet, slik at den til slutt framsto som et lappverk av en tømmerbygning. Ut fra en tegning fra rundt 1850 kan det se ut til at nåværende kirke er reist på samme sted som den foregående, i og med at kirkegårdsmuren ligger nært opp til kirkebygningen – særlig mot vest, nord og øst. Materialer fra den revne kirken ble gjenanvendt i den nåværende (Haneberg & Sandsdalen 1953, Nesvold & al 2003, Jonsson 1987:26f). Delingsnavnene Kierckebøe, Midbøe og Østbøe opptrer først etter 1610 (NG 15), så gården var ikke delt i middelalderen. Prestebolet ved Bø kirke het opprinnelig Eik (NG 15). Denne er eksplisitt belagt som prestesete først rundt 1620 (St.S. 267). Presten bør likevel ha holdt til på Eik i seinmiddelalderen, i og med det store antall brev skrevet på Eik av presten. Trolig er Eik på et tidspunkt utgått av en opphavsgård hvis navn i ettertid er tapt, og der hovedbølet kun har fått navnet Bø. Kirkestedet ligger på nordbredden av Sokna, rett før denne og Litlå samlet renner ut i fjorden. 9. september 1467 var biskopen på Eik på visitas (DN IV:963), samt 11. september 1468 da biskopen var der med to kanniker og ga presten løyve til å makeskifte (dagens gnr. 77) Skaraass inn under mensa ved Bø kirke (DN XII:237). Skaaraas ble rundt 1620 brukt direkte under prestegården (St.S. 267). I 1418 bevitnet Bøpresten Styrmer Bårdsson en handelsavtale, men det spesielle ved denne er at den ble undertegnet og bevitnet j fyr nemdom stadh Eik (DN IV:806), jfr. også Lyngdal kirke (se denne). Begrepet «stađr» blir til vanlig benyttet ved omtale av bispeseter, klostre eller kirker med flere prester. Også dette kan være en antydning om at Bø var en av de gamle hoved- eller fylkeskirker i tidlig kristen tid. Ca. 1620 var Bø hovedkirke med anneks på Hidra. I all hovedsak ble det da svart prestetiende til hovedkirken fra begge sogn, med unntak for prestetienden fra Hidra sogn og fra én gård i Bø sogn som ble svart i form av reide (St.S. 265f). Kirken er trolig viet St. Jakob, da den i en besiktigelserapport fra 1678 benevnes «St. Jacobs Kirke her i Soggendal» (Haneberg & Sandsdalen 1953:12). Få hundre meter nord for kirken ligger Krossåsen, og rett inne i heiene finnes Preststøa. På Prestegården (Eik) ble det i 1972 funnet en runestein («Eiksteinen») under arbeid med å fjerne restene av en gammel bro (Prestebru) over Sokna, og som ble sprengt i 1941. Innskriften lyder: Sakse gjorde, med Guds takk, denne bro for sjelen til sin mor, Turid. Den er datert til første halvdel av 1000-tallet (pers.kom. T. Spurkland). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)