SANDNES, gnr. 38 Sandnes (Stamnes sogn). Eldste omtale av kirke på (gnr. 38) Sandnes er i Soga om Håkon Håkonsson ca. 1240 (sidan gjekk dei til kyrkja, kap. 203). Derettter nevnes den i reformatsen 1589 (Sandnesz kircke, Thr.R. 78). Ifølge Brodahl (1916:7ff) ble det sannsynligvis bygd ny kirke på Sandnes i 1644. I lensherrens kirkeregnskaper heter det for 1651-52 at ”Sandnes Capel er skyldig bleven 1644, som salig Knut Stenssøn til dets opbyggelse bevilget haver, som Iørgen Knudsen skyldig var 93 ½ rdlr”. Denne kirken var, ifølge en besiktigelse av 1666, en tømmerbygning med korsformet grunnplan, våpenhus i vest og kortilbygg i øst. I 1767 ble Leirfjordens almue lagt til Sandnes sogn, og samtidig ble det bestemt at ny kirke skulle bygges 2-3 km nordover på nabogården (37) Stamnes. Dette er i dag tettstedet Sandnessjøen (DJ 187-5-4). 1768 ble første gudstjeneste holdt, i en bygning med korsformet grunnplan. Denne ble i 1882 erstattet med ny kirke med samme utforming og med gjenbruk av materialene fra den gamle, på samme sted. Dette er den nåværende Stamnes kirke. Stedet der kirken på Sandnes sto er trolig en lokalitet kalt Kirkegårdssletta (ØK). Kirken på Stamnes brant så i 1774. I 1861 ble Stamnes hovedkirke i stedet for Alstahaug (NG 93f). Det er ikke gravplass rundt den nåværende kirken i Sandnessjøen, en trebygning med korsformet grunnplan. Gravplassen ligger 6-700 m mot sørøst, rett nord for Kjerkåsen. Brodahl (op.cit.) hevder at Sandnes kirke helt fram til nedleggelsen var høgendeskirke uten eget sogn og tiendeinntekter, og at den alltid ble benevnt kapell. Dette er ikke riktig, da den i 1589 ble omtalt som kircke. At det samtidig ble anført at ”Bønder oc husmend der hosz liggendis er regnit till Alstehoug kircke”, skyldes nok kun at både Alstahaug og Sandnes lå i kort avstand fra hverandre på samme øya og ble betjent av samme prest – Sandnes kirke dog kun hver syvende søn- eller helligdag. I 1589 var Sandnes anneks til hovedkirken på Alstahaug (Thr.R. 78), så også (Sannæss capell, af træ) i 1743 (Mordt 2008:173). ”Paa Sandnes gamle kirkegaard, der har staaet ubrugt i over 100 aar, sees paa flad mark en opreist meget hellende sten, kallet Thorolfstenen, omtrent 1 ¼ alen høj, ¾ alen bred paa det bredeste og ¼ tyk, af grov stenart, rimeligvis den samme, som omtales af Kraft (N.F. 678), men dog muligens kun en gravsten fra senere tid; nogen gravhaug sees der ikke, og heller ikke træffes ellers paa Sandnes nogen haug, som med bestemthed kan antages for gravhaug” (Aarb. 1868:184). I sagaene gis det et klart inntrykk av Sandnes som høvdingsete allerede på Harald Hårfagres tid: ”Nord på Hålogaland er det ein fjord som heiter Vefsn. Der i fjorden ligg det ei øy som heiter Ålost [Alsten]; ho er både stor og god. På øya er det ein gård som heiter Sandnes; der budde ein mann som heitte Sigurd. Det var rikaste mannen der nord; han var lendmann og ein klok mann. Sigrid heitte dotter hans; ho galdt for å vera beste gifta på Hålogaland” (Eigilssoga kap. 7). Under kampene mellom kong Håkon og hertug Skule rundt 1240 sendte hertugen menn nord til Hålogaland, og høvdingene Guttorm i Bjarkøy og Jon Silke fra Tilrem var da på ”garden Sandnes. Og medan dei sat i stova om kvelden, kom det inn ein speidar frå vårbelgene. Men dei fekk mistanke, og Guttorm gav han eit slag med ein øksehamar. Deretter kom han seg bort. Sidan gjekk dei til kyrkja og tenkte vere der om natta. Men i kveldinga kom vårbelgane. Dei kringsette straks kyrkja og baud dei gå ut” (Soga om Håkon Håkonsson kap. 203). Deretter gikk Guttorm ut kirkedøra, Jon ut prestedøra, men begge ble drept: ”Dei tok mykje gods der og ei trettensesse som Guttorm hadde ått”. Rett ut/nordvest for nåværende kirke heter det Klokkervika. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81)