STANGVIK, gnr. 16 (=117) Stangvik (Stangvik sogn). Eldste omtale av presten og dermed kirken er i 1432 (sire Haluardher j Stangarwik, AB 111). Nåværende kirke står på (gnr. 117) Stangvik indre, der også Stangvik prestegard ligger, i strandkanten der Prestegardselva munner ut i Stangvikfjorden. På 1770-tallet ble kirken beskrevet som en stavbygning med korsformet grunnplan, svalganger rundt hele og takrytter over korset – og trolig også et funthus/våpenhus i vest og sakristi i øst. Utvendig var veggene panelt. Samtlige korsarmer var treskipede med tønnehvelv over midtskipene, og i midtrommet under takrytteren var det krysshvelv. I en gammel messebok sto det nedtegnet at kirken skulle være oppført i 1407. I 1783 brant kirken og all prestegårdsbebyggelse som følge av lynnedslag. Ny kirke, en tømmerbygning med korsformet grunnplan, takrytter over krysset og våpenhus i øst og nord, sto ferdig året etter på branntufta. Begge disse kirkene sto midt på nåværende kirkegård og nærmere Prestelva enn nåværende kirke. På 1880-tallet var tømmerkirken heller brøstferdig. Nåværende kirke ble vigslet i 1897, og byggestedet var rett utenfor daværende kirkegård. Dette nye stykket rundt kirken ble etablert som gravsted på 1930-tallet. Gammelkirken ble revet i 1896. Kirken er en langkirke i tømmer med et lite sakristi i øst, tverrskip ut for koret og tårn i vest med utvendige trappehus til galleriene (Bøe 1997 m/ref.). Biskopen på visitas skulle ha j Stangauik iiij næter (AB 190), og rimeligvis var Stangvik dermed hovedkirke på denne tiden selv om prestegjeldet ble benevnt Surnadal (AB 192). Gården var utgangspunkt for skipreidenavnet (Stangarwika skipreidho, AB 110, DN IX:232). I 1589 var Stangvik hovedkirke med annekser på Øye, Skei, Halsa, Rindalen og Mo (Thr.R. 69f). Oppe i fjellet øst for kirken ligger Prestgardsetra, og Prestgardselva er skillet mellom Stangvik indre og ytre. Allerede på 1770-tallet var kirkegården avgrenset ved en steingard, hvilket er svært tidlig til å være utenfor byene. Prestgardsetra ligger opp/øst i fjellet, og forbi denne vestover renner Prestgardselva. Et fjellparti rett nord for denne setra heter Bålikyrkja, trolig navnsatt ut fra likhet med en kirkebygning. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)