STEDJE (SOGNDAL), gnr. 64 Stedje (Stedje sogn). Eldste omtale av kirken er i Sverres saga, deretter i 1327-28 (ecclesia de Stediu, PN 134). Nåværende kirke står på (gnr. 64) Stedje, på et moreneplatå 70 meter over Sogndalsfjorden og dagens tettsted Sogndal. Gården var blant de største i Sogndal (Anker 2000:56). Kirken ble bygd i 1867 til erstatning for en stavkirke som ble revet samme året før nybygget ble påbegynt, og som ble reist på samme tuftsted som den eldre kirken. Skipet i stavkirken målte 14,5x10 m. Koret slik det sto ved rivingen målte 9x7,2 m, men dette var en tømmerbygning reist i 1607 til erstatning for et eldre kor i stavvirke. Fra stavkirken er bevart portaler tidfestet til 1180-tallet, samt to søylekapiteler med utskårne masker (Aaraas & al 2000b:190ff). Ifølge Sverres saga (kap. 82) var Stedje den siste av gårdene i Sogndal som i 1184 ble brent av kongens menn som hevn for sogndølenes drap året før på sysselmannen Ivar Dapi på Kaupanger. Da det samtidig tok fyr i kirken, ble denne reddet ved at soldatene lå våte segl over den. Før ca. 1340 lå det høvelig med skyld til mensa, men kun to parter til fabrica (BK 35a). Ca. 1600 var Stedje hovedkirke med annekser på Ylmeim og Kaupanger (JBB 139ff), og i 1743 var situasjonen den samme (Løyland 2006:292). Nåværende (ca. 1900) Sogndal prestegård, hvis opprinnelige navn er (21) Ål, ligger rett nord for/tvers av Sogndalselvi for Stedje kirke. Det er således lite sannsynlig at Ål skulle være utgått av Stedje. En innførsel i en jordebok for bispedømmet ca. 1500 viser at en større part av Ål – muligens hele gården – da var tilkommet erkesetet som kompensasjon fra Bård på Ål for tiendekaup av Solvorn sogn (Jtem j Aall xvij mamab som biscup Olaf fik af Bardhe j Aal fore tiundh j Soluerne, DN XV:128). Årsaken til at prestebolet ikke er skilt ut fra kirkestedsgården er nok at Stedje var krongods, noe som vises ved at kongens fogd bodde der (jf DN III:1123, 1530), hvilket ser ut til å ha vært vanlig praksis ved de gamle fylkeskirkene. Det er først i 1612 at gården benevnes Aal Præstegaard (NG 86). Brev i 1329 og 1358 refererer til Stedje som sted for biskopens visitas (DN V:81, I:533), i det første tilfellet fant visitasen sted den 27. september. Den 16. april (eller 19. august) 1396 var det (trolig) visitas på Stedje (DN IV:665). Kirken er ikke nevnt med prestebol før ca. 1600 (JBB 142 jf DN XV:128), hvilket er vanlig for kirker på krongods. På en søyle i stavkirkens skip fantes det en runeinnskrift: Denne stav ga Sigrid på Kvåle for Arntors sjel og til nåde for seg selv (Heiberg 1970:47). Om ikke Stedje var krongods fra gammelt, så ble den det etter 1184, men mye peker i retning av gammel fylkeskirkestatus. Stedje var den eneste kirken i Sogn med hovedtiende før ca. 1340 (BK 35a/32a). Rester av et gravfelt ligger i skråningen noen titalls meter øst for kirken. På en runestein i skråningen om lag 100 m sørøst for kirken er det risset inn med runer Kong Olav skaut mellom desse steinane; innskriften kan dateres til ca. 1100 (Aaraas & al 2000b:186). Ca. 1900 skrev Heiberg (1970:50) om denne steinen: ”I nordost for Kirken staaer en Runesten, der flere Gange har skiftet plads, og som i nærmeste Fremstid vil blive flyttet tilbage til sin vistnok oprindelige Plads, sydost for Kirken”. Rett sørøst for kirken heter det Støpelbakken (Heiberg 1970:48). Kirken på Stedje er forbundet med kirken på Kvåle og en kirke på Gildevangen/Skjeie (= 21 Ål?) ved et kirkeflyttingssagn (Heiberg 1970:50). På gården er det dokumentert sammenhengende bosetting 150-1100 i forbindelse med utvidelse av kirkegården, med høystatusgraver fra yngre romertid og merovingertid (Anker 2000:57). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sk 06/02235-69)