STRANDEBARM (hovedkirke), gnr. 53 (=118) Berge (Strandebarm sogn). Nåværende kirke står på (gnr. 118) Berge (ytre). Kirken er ikke nevnt i BK, mest trolig fordi siden der den skulle stått mangler. Middelalderkirken skal ha vært en stavbygning (jf også NG 7), muligens treskipet, og som brant i 1659 sammen med nabogården (51. 52=120. 119) Bru (nedre og øvre). Bru-tunet lå da på samme side av elva som kirken. Ifølge tradisjonen skal det ha vært tre brødre på Bru som fikk bygd kirken. Imidlertid kunne de ikke ”blive enige om tomten, idet de to vilde have den opført paa nordre side af elven, hvor ogsaa den nuværende kirke staar, den tredie paa søndre. Denne satte ild paa den paabegynte bygning, hvorfor de andre slog ham ihjel, men maatte til straf give kongen sit gods efterat have fuldført kirken”. Ny kirke ble reist i 1659 eller 1661, trolig på samme tuftsted som stavkirken, en tømmerkirke med korsformet grunnplan. Denne ble i 1876 erstattet av den nåværende kirke. Muligens kan kirken til en viss grad ha fungert som lovekirke, da det i kirken finnes en prekestol fra 1674 og som bærer innskriften Lofvet vere Gud som halp mig du af nøden paa Strandebarms fjor (Bendixen 1891:14ff). ”Den gamle kyrkja [1600-tallskirken] stod på kyrkjegarden. Somme ville ha henne [nykirka] nærare sjøen. Dei løyste striden fredeleg ved avrøysting, fortel Torkjel Håbrekke. Den flokken som ville ha kyrkja der ho no står, stilte seg opp der, den andre flokken, som ville ha kyrkja nærare sjøen, gjekk dit. Dei vart berre få”. Gammelkirken ble revet etter at den nåværende sto ferdig (Eide 1951:70). Ifølge Olafsen (1903:24) var ildstifteren ridderen Ivar Slede fra Oma, og han skal ha skjenket prestegården for å sone sin synd. Tradisjonen hevder at presten bodde på en av nabogården Bru eller Berge. Nåværende prestegård på (54=117) Prestegarden må være skilt ut fra Berge, og opprinnelig navn skal ha vært Ofverhuus (1668) eller Ivershuus (1723). Rygh mener at dersom det siste navnet er det rette, kan det vise tilbake til Ivar Slede (NG 11). Muligens er tradisjonen om de tre brødrene og brannen en variant over et kirkeflyttingssagn, og i så fall må Bru regnes som tradisjonsbelagt kirkested. En slik tolkning er mulig også dersom Bru var en del av den opprinnelige storenheten – mulig navn Stranda (jf NG 7). En innskrift på veggen i den tidligere stavkirken (her hviler Gartur Ommundsson) viser til en grav under golvet foran korbuen (Bendixen 1904:428). I kirkegårdsmuren lå tidligere en runestein med innskriften Østeini Iddæ sati þæna stæin skyldæliga (Bendixen 1891:17f, jf Neumann 1836:271). Rett ut/sørvest for Prestegården heter det Prestøyri. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)