TUNE (hovedkirke), gnr. 65 (=2065) Tune lille og store (Tune sogn). Den romanske steinkirken hadde rektangulært skip og et smalere, rektangulært kor med (sekundær?) apside, samt vesttårn. I gotisk tid ble det bygd til tverrskip i nord og sør, og koret ble erstattet med et større kor i skipets bredde. Kirken framstod dermed som en kirke med korsformet grunnplan. Kirken ble erstattet med en ny steinkirke i 1863, men denne brant i 1908 og ble erstattet med dagens kirke bygd 1909. De to yngre kirkene skal være reist på samme sted som middelalderkirken (NK 225ff). Kirken står på (gnr. 2065) Tune store. I 1397 ble prestbolet ført som prestbolet sæm kallaz Valaskioll og med skyldstørrelse (RB 489), rimligvis et bruk av kirkestedsgården. Valaskioll er identisk med dagens (63=2063) Tune prestegård (NG 296). Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør foruten Tune store og prestegården også (dagens gnr. 64=2064) Tune lille regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. Tune er omtalt som den ene av to fylkeskirker i Vingulmork i eldre Borgartings kristenrett (B 8). Tune var i 1426 hovedkirke med annekser på Borge, Glemmen og Holleby (DN XVII:453, 455). 1457 skulle biskopen på visitas liggia a Rygiof j nath fore thet oss burde former ¿ [ha?] læghit a Twnom j nat (DN V:809). I tiden 1407-1454 er det bevart en rekke brev der pavene refordeler Tune sogneprestembede og kannikedømme til forskjellige liebhabere og stokker om på en rekke andre tilsvarende embeder i Sør-Norge (se henv. under prestegjeldet). Kirken har en døpefont i kleber fra slutten av 1100-tallet (NK 228). Ei bukt i Tunevannet rett nord for kirken kalles Kirkeverpen, og plassen Klokkerød ligger rett øst for kirken.