VANGSNES, gnr. 72 (=97) Vangsnes (Vangsnes sogn). Eldste omtale av kirken er før 1340 (kirkian a Wangs nesi, BK 50a). Nåværende kirke står på (gnr. 97) Vangsnes, ytterst på neset ut i Sognefjorden, kort vei opp for Fritjov-statuen og et stykke opp på ryggen mot fjellet. Vangsnes er en svært stor gård, og den dekker hele det store neset. En stavkirke på gården ble revet i 1861, og nåværende kirke ble reist på samme tuftsted i løpet av året. I 1686 ble det notert at stavkirken hadde sval på tre sider, og i 1854 ble kirken målt opp: skipet var 7x5,35 m og koret 3,75 m i kvadrat. Over korbueportalen er i dag innfelt en utskåret planke, 0,78 m lang og 0,27 m bred, med plantemotiv og med spor av middelaldersk bemaling – lik den i (den tidligere) Fortun stavkirke. I 1666 bestod sognet av de fire gårdene Vangsnes, Yksdal, Tvedt og Hovland, med rundt 100 mennesker totalt (Engan & Handal 1986:13ff m/ref.). Skipet hadde portaler i nord, vest og sør, koret mot sør. Skipets vestportal ved tidspunktet for oppmålingen var klart sekundært innsatt, uten at det antyder fravær av en eldre portal på stedet. Ut fra portalenes stiltrekk kan kirken dateres til andre fjerdedel av 1100-tallet (Anker 2000:147f m/ref.). Før ca. 1340 lå det fem større skyldparter til mensa, derunder en bra stor part j Wangs nesi j abølet, men bare én part til fabrica (BK 50a). Som innførslen i bispedømmets jordebok 1470-80 viser, hadde Erling Flokkung (på Vangsnes) sognekaup på tienden av Gaupne sogn, men fordi han ikke hadde overført biskopen denne inntekten måtte han avgi en skyldpart i gården sin (DN X:255). Ca. 1600 lå Vangsnes som anneks til hovedkirken på Leikanger (JBB 134ff). Rett sør/opp for kirken noen titalls meter ligger rester av et gravfelt som tidligere fantes på begge sider av kirken, og fra dette er det kommet inn gjenstander fra folkevandringstid, merovingertid og vikingtid. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)