VATNÅS, gnr. 55 Vatnås nedre (Sigdal sogn). Den eldste kjente kirken på Vatnås var en middelaldersk stavkirke. Kirken eller sognet er ikke nevnt verken i RB eller på 1570-tallet, og på 1590-tallet lå den øde, uten tjeneste og inventaret var fjernet. Det het da om kirken at ”i gamle dage brugte de megit affguderj der vdj met deris helligdom. Thj der komme de sammen 3. gange om aarit alt der omkring. Och ligger samme kircke til Sigdalls prestegieldt” (JN 356). Ifølge presten Bernhofts beretning fra 1743 hadde den ligget øde til utpå 1650-tallet, da ”man i den vilde Skog fandt Alteret, et Kristusbillede og en Miniaturkirke af forgyldt Kobber (herved menes Kirkens fra Rom komne Model)” (NG 178). Kirken ble deretter gjenoppbygd i tømmer ca. 1660, og den ble opprettholdt ved gaver og messeoffer fram til midten av 1800-tallet da sognelyden ble dens eiere (NK 228f). Det er ikke klart hvorvidt kirken fra ca. 1660 ble reist på samme sted som middelalderkirken , men utfra tidspunktet da nybyggingen skjedde er det sannsynlig at så er tilfelle. Kirken står på tunet på (gnr. 55/2. 3) Vatnås nedre. Til kirkestedsgården må iregnes (56) Vatnås øvre. Det lå ingen skyldparter i Vatnås til mensa ved Holmen hovedkirke på 1570-tallet (St. 206) og som kunne indikert et tidligere prestbol til Vatnås kirke. På 1590-tallet lå denne bygda rundt Løvnesvatnet i det store og hele øde (JN 356). ”Miniaturkirken” er et relikvieskrin fra midten av 1200-tallet og Kristusbildet er et krusifiks fra første del av 1300-årene (NK 237ff). Om lag 100 m nordøst for kirken ligger en Olavskilde med ry for sitt helsebringende vann (NK 228). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalalsmo, RA sak 06/02235-21)