ØRSKOG, gnr. 22 (=91) Ørskog (Ørskog sogn). Eldste omtale av kirken er i 1325 (Oeyaskogs kirkiu, DN IV:165). I 1640 betegnes daværende kirke som falleferdig og uhensiktsmessig liten, og ny kirke – visstnok (også) i stavkonstruksjon – sto ferdig i 1643 (alternativt kort etter 1666) på samme tuft. Begge disse kirkene sto nede på sandmælen på kirkegården. Nykirken hadde rektangulært skip med rektangulært, smalere kor og våpenhus i vest, samt takryttere over koret og våpenhuset. Tverrskip ble deretter bygd til, trolig tidlig på 1700-tallet, slik at den i 1722 framsto med korsformet grunnplan. I 1806 sto ny kirke ferdig oppe på et platå nord for kirkegården, og den ble vigslet året etter. Dette var en tømmerbygning med åttekantet grunnplan, kortilbygg i øst og våpenhus i vest. I 1873 ble nåværende langkirke reist på samme sted som kirken bygd 1806. Denne eldre kirken ble solgt til Leikanger på Gurskøy i 1872 og står der fortsatt (Fylling u.å.:18ff, Kjølås 1964:225ff). I 1766 ble kirken omtalt på følgende måte: ”Imellem Præstegaardens Vaanings-Huuse og Stranden staaer Ørskoug-Kirke, som vel ikkun er opført af Staver, men dog en ordentlig Kors-Kirke, forsynet med et Par smaae Taarne eller Træe-Spire, og indvendig prydet ei alene med Maler-Arbeid, Skilderier og deslige, men og med kostbart Billedhugger-Verk paa Alter-Tavle, Prædike-Stol, Font og mere” (Strøm II:124). Ved visitas på 1430-tallet skulle biskopen ha j Øraskog iij næter (AB 190). Ingen prestegård ved Ørskog kirke nevnes eksplisitt eller implisitt (v/gårdens avling og antall kyr) i 1589, selv om Reformatsen omtaler en domesticus sacellanus for kirkene i Sykkylven og Stranda (Thr.R. 64f), hvilket jo forutsetter en prestegård ved hovedkirken på Ørskog. På denne tiden var Ørskog hovedkirke med fem annekskirker og to kapeller: på Stordal, Sykkylven, Stranda, Dal, Synnylven, samt kapellene Geiranger og Døviken. Nordalen og Synnylven ble skilt fra på 1600-tallet, Stranda i 1759 (NG 149). Rett sør hhv. øst for kirken heter det Prestøyrane hhv. Prestemarka. Kirkegården er blitt utvidet i 1858, 188 og 1918 (Kjølås 1964:244). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegråder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)