ØYJAR/ØYE, gnr. 66 Øye (Røn sogn). Eldste omtale av en kirke på bnr. 2 Kirkevoll av (gnr. 66) Øyjar er i 1358 (Oeyiar kirkiu, DN II:344), men sognet nevnes fire år tidligere (Oeyiar sokn, DN I:343). Mellom Øyjar og kirkestedsgården (68) Øde ligger (67) Ulve. Kirkene på Øyjar og Øde er begge skriftlig godt belagt på 1300-tallet, Øyjar også så seint som i 1466 (DN VIII:385). Kirken på Øde og dens sogn forsvinner fra kildene etter 1400. En rimelig forklaring er at den ble lagt ned blant annet som følge av befolkningsnedgang, prestemangel og inntektssvikt for Kirken etter de mange pestbølgene i andre halvdel av 1300-tallet. I et brev fra 1354 heter det da også at gården Øde da lå i Øyjar sogn (DN II:344). Når Øden kiercke føres i Stavanger bispedømmes jordebok ca. 1620 (St.S. 159), skyldes det således en misforståelse – at det i stedet skulle stått Øier kiercke (el.l.). At kirken på Øyjar ikke var nedlagt rundt 1620 harmonerer med at Kraft hevder at Øyjar kirkegård fortsatt var i bruk rundt 1800 (NG 295). Også de arkeologiske undersøkelsene som ble gjennomført på 1960-tallet, i forbindelse med at nåværende Øyjar kapell ble bygd i 1963 og kirkegården skulle planeres, bekrefter at det tidligere hadde stått kirke med kirkegård på dette stedet. Det ble påvist rester av ei tuft fra en stavkirke der seinere gravlegginger hadde forstyrret denne. Under fundamentrestene for stavkirken ble påvist et brannlag. Det hørte til en eldre, øst-vest orientert bygning, der rester av denne ble radiologisk datert til 1000-tallet. Det ble funnet rundt 20 mynter fra middelalderen på kirketomten. Omtrent halvdelen av myntene er fra perioden ca. 1250–1350 mens resten var nyere. Dette betyr at det var kirkene på Øyjar og Fyrstro som ble revet i 1747 i forbindelse med at nåværende Røn kirke ble bygd – delvis med materialer fra de revne stavkirkene. Portalrester i nåværende Røn kirke og som skal stamme fra Øyjar kan muligens datere den revne Øyjar stavkirke til 1200-tallet eller rundt 1300. Med en slik datering faller det rimelig å anta at den øst-vest orienterte, brente bygningen under stavkirken på Øyjar var en eldre kirkebygning. Kirken på Øyjar blir på 1600-tallet beskrevet som en liten stavkirke med svalgang rundt hele. (Jahnsen 1983:72ff). Rundt 1620 lå Kierckevold til presten ved Slidre kirke (St.S. 161). Gården ble i matrikkelen rundt 1900 ført som gnr. 66, mens Øyjar var 66/1 – men gårdsnavnet var da allerede skiftet over fra Kirkevoll til Øyjar i og med at dette hadde bnr. 1 (NG 289). I brev 1324 (DN IV:159) og 1354 (DN X:59) samt i Oslo bispedømmes jordebok 1400 (RB 277) benyttes Sollabu sogn som referanse for gårder som (69) Fere, (70) Fossheim og den forsvunne gården Bø i den tidligere grenda Galaherad i Øde sogn. Både Galaherred, Øde sogn og Øyjar sogn skal i følge Rygh ha ligget innenfor det større området Sollabu, en betegnelse på landskapet vest for vassdraget i det nåværende Røn sogn (NG 296). En skal ikke se bort fra at det kan ha stått kirke i Galaherred, i og med at Rygh (NG 295) refererer Kraft som bringer tradisjon/’Sagn’ tidlig på 1800-tallet om at det skal ha stått kirke på (73) Tildem. Også for Fere finnes slik tradisjon: «I det gamle Øde sogn nevner Anders Bugge sagn om en kirke på Fere» (Jahnsen 1983:93). (kartreferanse: BT 071-5-1). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21. Teksten er oppdatert av Brendalsmo 10.10.13)