ÅS STA. MARIA (hovedkirke), gnr. 42 Ås (Ås sogn). Den romanske steinkirken, som ble revet i 1866, hadde rektangulært skip og smalere, rektangulært kor med apsidal avslutning. I gotisk tid ble koret utvidet mot øst og et steintårn ble reist i vest. En ny kirke i tegl ble reist få titalls meter sør for den gamle (NK 33f). Ruinen er fortsatt synlig som forhøyninger i plenen, idet området ikke blir benyttet til gravlegginger. Kirken står på (gnr. 42/7) Ås. Ca. 1400 ble prestbolet ført som Aas allan og med skyldstørrelse (RB 133), rimligvis et bruk steint og reint av kirkestedsgården. Bruket tilsvarer dagens (gnr. 42) Ås og var prestegård fram til 1854 (NG 57). I et brev 1534 blir prestbolet kalt Voll (DN XIII:600, jfr. XIII:604), hvilket kan være det opprinnelige navnet på det bruk av Ås som ble prestbol (jfr. NG 58). Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør i tilleg til Ås også (dagens gnr. 41) Norderås, (43) Sørås og (56) Østby kunne regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist (jfr. NG 57ff). Trolig var Ås dessuten hovedgård i det Aas prebenda som ca. 1400 lå til korbrødrene ved domkirken i Oslo (RB 258). I 1400 skulle biskopen ha 3 nattleger firir Aass ok Kroar og han tok (samlet?) 6 huder i katedratikum (RB 549). 31 januar 1394 visiterte biskop Eystein på Ås (DN II:595). Ås kirke var etter all sannsynlighet fylkeskirke med storsogn: ifølge et brev 1330, der Þorbiorn vicarius a Ase hadde gitt en kvinne den siste olje (olæðhæ ek Gunnoro Þolfs kono), ble Kalstaðhum (12 Kålstad i Frogn sogn) sagt å ligge i Ås sogn (DN I:209). Ved en dom 1556 (DN XXI:1040) ble Åspresten tildømt rettigheter i et saltverk så lenge det var i drift (y Saltkædel Saatthen Saalenge Som hvn opholdis). Fra middelalderkirken er bevart en romansk døpefont i kleber (NK 38).