Oslo Hospital ligger i Gamlebyen nedenfor Ekebergåsen. Det regnes som Norges eldste psykiatriske sykehus, med tilbud om behandling siden 1736. Mot Ekebergveien ligger de fredede bygningene Gråsteinsbygningen og Gamlebyen kirke (registrert som egen lokalitet, id 84227). De øvrige bygningene ligger lenger sør med Hospitalshagen i sørøst. Bygningene for Oslo Hospital er oppført i perioden 1736 til 1940, hovedsakelig i pusset mur i 2-3 etasjer. I uteområdet er det flere store trær, murer og et lysthus. Nord for hospitalet ligger Gamlebyen gravlund, tidligere hospitalkirkegård fra 1624, som senere er utvidet.
Lokaliteten omfatter bygninger og uteområder. Uteområdet er er båndlagt etter lov om kulturminner, og omfatter kulturlag og ruiner fra middelalderen som er automatisk fredede kulturminner. Anlegget er inkludert i Byantikvarens fredningsstrategi.
Anleggets historie
Anlegget har historie tilbake til 1290 da fransiskanermunker stiftet kloster her som base for sitt arbeid med syke og svake. Ved reformasjonen overtok Kongen munkenes eiendom, og Oslo Hospital ble grunnlagt i 1538. På begynnelsen av 1600-tallet eide hospitalet omkring 270 gårder eller gårdparter og avlsgårder, som ga varer tilbake til hospitalet. Det hadde inntekter fra utleie av kverner, tomter og sager samt fra almisser og bøter. Hospitalet var en betydelig arbeidsgiver i Oslo. I 1735 solgte hospitalet sitt jordegods og levde deretter av kapitalinntekter. Gråsteinsbygningen sto ferdig i 1739, med sykesal i første etasje og bolig for hospitalspresten i andre etasje. Hospitalet hadde egen kirke og flere andre bygninger, som opprinnelig lå i landlige omgivelser i utkanten av byen. I 1766 var det 97 pasienter ved hospitalet, herav flest kvinner.
I 1776 ga Kongen ordre om å opprette et dollhus, og denne landets første anstalt for sinnssyke tok imot pasienter fra 1778. Det kom imidlertid nedgangstider, og i 1794 brant kirka, det gamle hospitalhuset og forstanderboligen ned. Kun Gråsteinsbygningen og dollhuset ble spart. Kirkas vestre del ble gjenoppbygget i 1796 (dagens Gamlebyen kirke) og Gråsteinsbygningen istandsatt. Institusjonen ble etter hvert mer åpen.
I 1825-26 ble det bygget til en ny fløy i øst, mellom kirken og dollhuset, etter at kronprins Oscar hadde besøkt dollhuset og ble forferdet over tilstanden der. Bygningen er oppført i utmurt bindingsverk. I 1843 ble det innredet forstanderbolig i 2. etasje, og omtrent samtidig ble veggene forblendet og pusset.
"Vinkelbygningen" mellom Dollhuset og nyfløyen ble oppført i 1865, tegnet av arkitekt Hans Hansen Kaas. "Hiorth"-fløyen ble oppført langs Oslo gate i 1885, som "Vaaningshus for eldre damer". Sydfløyen ble oppført sør for Vinkelbygningen i 1910, tegnet av arkitekt Kristian Biong, i sin samtid ansett som en av landets fremste arkitekter. I 1938 ble det gamle dollhuset erstattet av et nybygg tegnet av arkitekt Wilhelm K. Essendrop.
På området står også et "uthus", angivelig et drivhus opprinnelig, som synes å være oppført i 1920-30-årene.
I tillegg til uteområdet i øst, har Oslo hospital tre andre mer eller mindre klart definerte uteområder: Langs Oslo gate sør for Hiort-fløyen, gårdsrommet mellom kirken/Gråsteinsbygningen og Essendrop-fløyen som trolig tilsvarer den gamle klostergården, og et område lengst sør, langs Konows gate, fra gammelt av kalt "Prestens hage". Disse områdene har vært vesentlige for driften av hospitalet på ulike måter opp gjennom historien – dels som nyttehager, dels som "luftegårder" for pasientene.
Formål og begrunnelse:
Oslo hospital består altså av en serie med formålsbygde institusjonsbygninger med stor tidsdybde, preget av 1700-, 1800- og 1900-tallet, tegnet av viktige (institusjons)arkitekter: Kaas, Hjorth, Biong og Essendrop. Til sykehusanlegget hører både bygningsmassen og utomhusområder som i ulike perioder tjente som rekreasjonsområder for pasientene. Klostertiden i middelalderen, som det er bevarte deler av i kirken, utgjør en betydelig styrkende faktor for kulturminneverdiene, og har høyst trolig påvirket plasseringen av bygningene i dagen anlegg. Anlegget som helhet har høy regional og nasjonal bevaringsverdi.