KJERKNES, gnr. 83 Kjerknes (Sakshaug sogn). Eldste omtale av kirken er i 1533 (Kirkenes kircke, OE s. 84). Likevel ble (gnr. 83) Kjerknes i 1520 ført under Ulven sogn (NRJ II:221ff), så trolig var den på dette tidspunkt en gammel høgendeskirke som kun ved få anledninger hvert år ble brukt til messe. Deretter nevnes kirken i Reformatsen i 1589: “Der vdi [Inderøen] haffue veritt 6 kircker, eblant huilcke Vlffuin och Kirckenesz icke giøres behoff att holdes wed magtt, effterdi de ere saa neer op till de andre kircker liggendis”. Kirken på Kjerknes ble således offisielt nedlagt på dette tidspunkt. Schøning noterte følgende i 1774: “Den Kirke, som nu staaer paa Vestviik, vesten for eller i N.V. fra Skarnsundet, for Værran Annex [...] har tilforn staaet paa Inderøen, paa den Gaard Kirknæs, hos Beitstad-Fiorden [...] den yderste Gaard paa Inderøen, mod Vest”. På neste side dementerer han pussig nok: “Man seer, af den saa kaldte Reformats, at Ulfuens og Kirkenæs Kirker ere, ved Ao. 1589, blevne afskaffede, men at Verrans Kirke er bleven ved Magt, følgelig er det ei aldeles rigtigt, at Vestviik Kirke har tilforn staaet paa Kirkenæs, men der haver været 2de adskilte Kirker”. Den sannsynlige forklaringen på denne uklarheten hos Schøning er at han i det første sitatet refererer et kirkeflyttingssagn om at kirken først ble startet bygd på Kjerknes, at de underjordiske på natten flyttet materialene til gården Vestvik, og at der ble så kirken bygd. I det andre sitatet henviser han til Reformatsen for å kunne tilbakevise sin første opplysning som tydeligvis må være en lokal, muntlig kilde. En slik forklaring er rimelig, all den tid resten av dette avsnittet hos Schøning også tar opp muntlig tradisjon. Lokal tradisjon vil likevel ha det til at selv om kirken på Kjerknes ble nedlagt, ble den ikke revet. Etter bestemmelsen i 1589 “vart [ho] ståande lenge, kanskje i hundretal år etter. Folket på Kjerknes brukte å ha ymse ting borti kyrkja. Såleis brukte dei ho langt uti tida til halmbu. Men det var ikkje fritt anna einkvann vart vari skrymt borti kyrkja”. Det hevdes at kirken var en stavkirke: “Det var ei stavkyrkje. Meir veit vi ikkje om denne kyrkja. Men på kyrkjestaden reiste Dion Snerting eit friluftsaltar som blir brukt under teneste der”. Kirketufta på Kjerknes ligger 10-15 m nord for nåværende gårdstun, mens det gamle tunet lå 50 m vest for tufta. Den er velstelt, og tuftesteinene er fullt synlige. Da det på 1950-tallet ble satt opp flaggstang rett ved tufta ble det funnet skjeletter (Brendalsmo 2006:629f m/ref.). Det er ingen antydninger til at det tidligere skal ha vært prestebol til kirken på Kjerknes. Schøning har ingen opplysninger om fornminner i området ved kirkestedet. Det skal i den seinere tid være funnet en spydspiss fra 600-årene av Vendelform på bruket By av Kjerknes, samt et bryne av kvarts fra eldre jernalder på Kjerknes (Møllenhus 1973:38, 45). Fra omlag 60 m nord for der kirken sto strekker det seg likevel et bra stort, førkristent gravfelt videre ut mot odden. Det er vanskelig å si hvor mange hauger det består av, da det er temelig tilvokst med buskas. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70)
Eldre beskrivelse:
Fornminne: Kirkegård. På Kirknes har det stått en kirke, som ble nedlagt i 1589. På det sted hvor kirken sto, er reist et slags alter muret opp av stein. Under graving til flaggstang (før 1952), ble det funnet skjelette, men skjelettene ble ikke rørt. Ingen synlige spor. (Opplyst ved eierens kone, sammenlign Gaustads registrering 1952). Gaustad (registrering 1952) opplyser at det i 1878 skal være sett syllmurer etter stavkirke. Enda kunne i 1952 sees rester av "kirkeplanken", som har gjerdet inn kirkegården. Eierens søster fortalte at alle brukene på Kirknes før lå der hvor brnr 5 nå er. Gårdene ble skiftet omkring 1900.