Erkebispegården i Trondheim er en lokalitet med stor tidsdybde, med arkeologiske minner fra jernalder, middelalder og nyere tid, samt ruiner og bygninger fra middelalderen og nyere tid. De eldste bosetningssporene er fra vikingtiden. Hovedelementene i anlegget stammer fra tiden som bispegård i middelalderen. Middelalderanlegget ble brent og nedbrutt i forbindelse med krigshandlinger i 1532. I nyere tid er den middelalderske bygningsmassen/ruinene blitt endret og påbygget. I løpet av 1500-tallet ble Erkebispegården verdslig lensherreresidens. Fra 1660-årene og til 1980-årene har anlegget vært brukt til militært arsenal og magasin for Forsvaret. Etter en storbrann i 1983 i den østre delen av anlegget er det oppført bygninger med nye funksjoner, herunder museum. Ansvaret for anlegget ble av Stortinget overført til Kirke- og Undervisningsdepartementet i 1986, i 2014 er Kirke-, Utdannings- og Forskningsdepartementet eier.
Nyere arkelogiske registreringer gir grunnlag for utvidelse av lokalitetens avgrensing i sør og sørøst. Denne utvidelsen må anses som en foreløpig avgrensing. Lokalitetens grenser er oppdaterte 25.06.2014, Jan-Erik G. Eriksson.
FRA SKE:
KULTURMILJØ:
Erkebispegården ligger på sydsiden av Nidarosdomen og har siden 1100-tallet dannet Norges monumentale kirkelige sentrum sammen med kirkebygningen. Området utgjør den sørlige del av midtbyhalvøya og avgrenses mot syd, øst og vest av Nidelvas løp som svinger i bue ut mot fjorden i nordøst. Langs elva ble byens festningsverk oppført på 16- og 1700-tallet. I østre og vestre del av området, og nord for domkirken ligger fremdeles mange bygninger oppført for Forsvaret, spesielt i første halvdel av 1800-tallet. Nordvest for Erkebispegården, like vest for Domkirken, finner man både det gamle Waisenhuset og den gamle bispeboligen og Trondheims kunstmuseum.
Like øst for Erkebispegården ligger domkirkens kirkegård, og øst for denne igjen det fredete området Marinen, et marineetablissement fra begynnelsen av 1800-tallet som tilhører Statsbygg, men hvor Kulturdepartementet v/ Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider eier en kontorbygning, Kjøpmannsgata 1 C. Her er også en større messebygning som leies ut av Statsbygg til Nidaros pilegrimsgård. Ved siden av Marinen ligger bispeboligen fra 1956 (arkitekt Helge Thiis) og Raudbua som er et uthus fra 1700-tallet.
Vest for Erkebispegården, like vest for Prinsens gate ligger Trondheims gamle jernbanestasjonsområde hvor en verkstedbygning ble fullstendig ombygget til katolsk kirke i 1903 etter at jernbanen var flyttet. Den ble avløst av en ny kirke på samme tomt på 1960-tallet. Denne er revet i 2014, og ny katolsk domkirke på samme sted er under planlegging (2016). I samme område ligger også Misjonskirken og lokaler for det mosaiske trossamfunn. Eiendommen vest for den katolske domkirken er Schirmers gate 3-5 som Kulturdepartementet v/ NDR eier og brukes nå til kontorer.
Siden begynnelsen av 1900-tallet har Trondheim kommune lagt ut store deler av området langs elven til offentlig park.
EIENDOMSHISTORIKK:
1153-1537 Erkebispeperiode
Den store norske kirkeprovinsen ble opprettet i 1153, bestående av både Norge og de norrøne bispedømmene vest i havet. Erkebiskopen fikk sete ved domkirken i Nidaros og begynte snart utbyggingen av sin gård syd for kirken. Den ble sentrum for kirken og for den betydelige vareomsetningen som den kirkelige virksomheten og eiendomsmassen førte til. Den ble etter hvert utviklet til et større forsvarsanlegg som til slutt måtte erstattes av mer moderne befestninger og ble avløst av Steinviksholm som ble tatt i bruk i 1529.
Ca. 1550-1686 Lensherreperiode
Med reformasjonen overtok kongen kirkens eiendommer og Erkebispegården ble til Kongens gård i Trondheim. Den ble sete for lensherrene i regionen og ble som betydningsfull residens utbygget og modernisert til et praktfullt herregårdsanlegg.
1686-1988 Militærperiode
Lensherreperioden opphørte med innføringen av eneveldet i 1660, og eiendommen ble overtatt av militæret i 1686 og lensherreresidensen ble ombygget og omgjort til magasiner for lagring av militært utstyr.
1686-1930 Arsenaltiden:
Forskjellige militære etater benyttet anlegget. I løpet av 1800-tallet foregikk blant annet en storstilet utbygging for artilleriet hvorav en del bygninger fremdeles preger anlegget.
1930-1988 Fra militært til historisk anlegg:
Olavsjubileet i 1930 med rikshistoriske utstillinger markerer et viktig skille i historien. Militære etater flyttet ut av store deler av Erkebispegården hvor utstillinger og representasjonsvirksomhet etter hvert tok over. Bygningsarkeologiske undersøkelser ble utført fra 1952, og restaurering gjennomført frem til nyåpning i 1975 med sikte på å gi rom for utstillinger og for offentlig representasjon (nærmere omtalt under Nordfløyen og Vestfløyen).
Brannen i 1983
To store militære magasinbygninger i tre (søndre og østre magasin fra rundt 1800) brant i 1983, blant annet med store deler av domkirkens skulptur- og gipssamling, militært materiell og deler av Hjemmefrontmuseets samlinger. Forsvaret valgte etter det å gi fra seg eiendomsretten.
Erkebispegården etter 1988
Eieransvaret ble i 1988 overført til Kirkedepartementet v/ Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider (NDR) som har stått for omleggingen til dagens bruk.
En nordisk arkitektkonkurranse i 1991 og 1992 ble lagt til grunn for nybyggene Museet og Bispefløyen på branntomten. Store arkeologiske utgravninger ble utført fra 1991 til 1995 og avdekket mye ny kunnskap om tidligere bygninger og virksomhet. Parallelt ble det utført nye bygningsarkeologiske undersøkelser i de gjenstående eldre bygningene. Undersøkelsene korrigerte og utfylte i stor grad tidligere kunnskap og teorier. Resultatene er presentert i museet som deretter ble oppført. Museet og Bispefløyen var ferdig oppført i 1997, Bispefløyen med plass for biskopens og bispedømmerådets kontorer og det norske kirkemøtets sal, Øysteinsalen. Bispefløyen rommet fra begynnelsen også NTNU´s senter for middelalderstudier og et liturgisk senter som flyttet ut etter få år. Erkebispegården var på ny blitt et kirkelig administrasjonssenter.
Kilder:
Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider (utg.), Erkebispegården [ca. 1997].
Statsbygg ferdigmelding 526/1997.
Schirmers gate 3-5 og Kjøpmannsgata 1 C
I 1987 ble to mindre eiendommer overført fra Forsvaret til Kirke og undervisningsdepartementet til bruk for Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider:
1) Eiendommen Schirmers gate 3-5 har fra gammelt av tilhørt Kongsgårdens/Forsvarets eiendom på Kalvskinnet. Den ble skilt ut som egen eiendom i 1961 med adresse Schirmers gate 3A.
2) Kjøpmannsgata 1 C består av parsellen Uniformsutsalget og ligger ved Nidelva øst for Erkebispegården og domkirkens kirkegård. Den er del av det tidligere marineetablissementet Marinen og ble i 1994 utskilt fra hovedeiendommen som fremdeles omgir parsellen på alle kanter. Samtidig avtale om at bygningen skal tilbakeføres til Forsvaret dersom KUD ikke lenger har behov for den. Tinglysning av KUD som hjemmelshaver til gnr. 400/213 i 2002. Den omgivende eiendommen Marinen inngår i Forsvarets landsverneplan med 4 bygninger med fredete eksteriører og fredet utomhusanlegg, og ble solgt til Statsbygg i 2005.
FORMÅL:
Formålet med fredningen er å sikre Erkebispegården med tilknyttede bygninger som et sjeldent rikt og sammensatt kulturminne- og arkitekturmiljø skapt over lang tid fra kirkelig sentrum og forsvarsanlegg i middelalderen, via befestet lensherreresidens og militærmagasin til kulturhistorisk, kirkelig og kulturelt sentrum som har vært utviklet på stedet siden 1820-årene.
Fredningen skal sikre enkeltbygningene, bygningenes innbyrdes sammenheng, utomhus, samt kulturhistoriske verdier knyttet til anlegget som helhet.
BEGRUNNELSE:
Anlegget var sammen med Nidaros domkirke det kirkelige administrasjons- og maktsentrum i Norge fra den norske kirkeprovins med erkebispesetet ble opprettet i 1153. Anlegget har en sammensatt bygningshistorie som spenner over lang tid og er under stadig utforskning og utvikling. De senere epoker har alle resultert i markante bygninger og historiske spor.
De eldste bygningene i anlegget og andre spor fra middelalderen er automatisk fredet.