Lokaliteten omfatter Østbanestasjonen som er fredet og Jernbanetorget og klokketårnet som er kommunalt listeførte.
Hovedbanen - jernbanestrekningen Eidsvoll-Christiania - var Norges første jernbane. Strekningen ble offisielt åpnet den 1. september 1854. Banen fikk vidtrekkende følger for tømmer-, gods- og persontrafikk i de berørte deler av Østlandsområdet. Christiania Hovedbanestasjon var endestasjon for strekningen. Christiania Hovedbanestasjon ble tegnet av Arkitektene Heinrich Ernst Schirmer (1814-87) og Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno (1826-82). Anlegget fikk en utforming i tråd med de engelske idealene som gjaldt for slike bystasjoner: En sidestilt stasjonsbygning ved enden av sporene, forbundet med en parallelt beliggende sporhall.
Den stadig voksende jernbanetrafikken i siste halvdel av 1800-tallet krevde imidlertid snart større kapasitet og da Stortinget vedtok bygging av Smaalensbanen (Østfoldbanen) i 1873 ble situasjonen akutt. Et større stasjonsanlegg ble planlagt, og i 1882 stod den nye Østbanestasjonen ferdig. Arkitekt var Georg Andreas Bull (1829-1917). I det U-formede Østbaneanlegget utgjorde den nye bygningsmassen vest- og sørfløyen. Den gamle stasjonsbygningen inngikk som nordfløy. I rommet mellom fløyene ble det oppført en ny stor toghall.
Anlegget fikk en monumental utforming og en strategisk lokalisering som fond i Karl Johans gate og som pendent til slottet. Dette kan ses som et uttrykk for stasjonens funksjon som byport og for jernbanenes status og betydning i 1800- tallssamfunnet: en revolusjon innen samferdselen med store økonomiske og samfunnsmessige ringvirkninger. Stasjonen hadde også en viktig funksjon for en konge som "pendlet" mellom de to rikene han var statsoverhode for. Han hadde egen kongevogn og eget venteværelse - "Kongerom" - på stasjonen. Dette krevde også en monumental bygning.
Til tross for de relativt omfattende endringene, er likevel viktige trekk ved bygningen bevart, i første rekke i eksteriøret. Når det gjelder hovedform framstår bygningen fremdeles som et lang-smalt volum, i upusset tegl, med to etasjer og bratt saltak. Sett bort fra at tårn, prydgavler og 4 vindusakser mot vest er fjernet, er gjenværende deler av fasaden mot nord og øvre halvdel av fasaden mot sør i hovedsak uendret siden 1866, inklusive detaljering, overflate og yttervinduer. I den gjenværende del av toghallen er støpejernsøyler og bærende del av takkonstruksjonen opprinnelig.