Beskrivelse fra lokalitet:
Utbyggingen av Hamar-Selbanen ble vedtatt i Stortinget i 1890. Høsten 1894 kunne Hamar-Selbanen åpnes til Tretten, og høsten 1896 åpnet banen videre til Otta. Banestrekningen videre fra Otta til Dombås ble ikke utbygget før i 1913 som en del av Dovrebaneanlegget.
Arkitekt Paul Due (1835-1919) ble tilsatt som statsbanens arkitekt i 1891, og fikk ansvaret for utformingen av bygningene langs linjen. Due var arkitekt for ca. 150 jernbanestasjoner, og gjennom de 20 årene han var tilknyttet jernbanen, leverte han over 2000 tegninger til statsbanene. Hans omfattende produksjon gjør ham til vår viktigste jernbanearkitekt.
Jernbanens store bystasjoner var preget av at bygningene skulle gjenspeile statens myndighet. De ble bygget av mur, ofte i en monumental middelalderstil preget av rundbuen. Mellomstore og små stasjoner ble vanligvis bygd i tre. Øvrige bygningstyper ble som regel tilpasset de enkelte stasjonsmiljøer. Vanntårnene synes å ha fått en mer ensartet utforming, uavhengig av de øvrige bygningene. Dette hadde nok sammenheng både med funksjonen og plassering. Tårnets funksjon og bruk gjorde det særlig egnet til å utformes som et middelaldertårn. Plasseringen utenfor eller i utkanten av stasjonsområdet resulterte i at vanntårnene i mindre grad måtte tilpasses de øvrige bygningene. Funksjonstypen var knyttet til damplokomotivene som trengte jevnlig påfylling av kull og vann for å fungere. Vannreservoaret lå øverst i tårnet, mens det i nedre del var en vedovn for å hindre at vannet frøs om vinteren.
Tårnet ligger i utkanten av Lillehammer stasjonsområde i nordlig retning, og er i nordgående retning plassert på østsiden av sporet, like på nordsiden av Mesnaelven. Tegningene av tårnet ved Lillehammer er datert 1893, og bygningen sto trolig ferdig ved banens åpning i 1894. Vanntårnet var i bruk fram til slutten av 1960-tallet. Strekningen Hamar-Fåberg ble elektrifisert i 1966, og i tiden før dette gikk det både damp- og dieseltog på strekningen.
Lillehammer stasjonsområde har flere bygninger på stasjonsområde, men det er kun stasjonsbygninger og vanntårnet som er fra anleggets første fase.
Lillehammer vanntårn har høy bygningshistorisk og jernbanehistorisk verdi. Tårnet er det eneste i sitt slag som er tilbake på Eidsvoll-Dombåsbanen. Det er inspirert av middelalderske forbilder, og eksteriøret er tilnærmet autentisk fra oppføringen i 1893.
Tårnets arkitektoniske verdi er knyttet til dets utforming og materialbruk og til dets betydning som kilde til kunnskap om endringer og tendenser i arkitekturen-rundt forrige århundreskiftet. Tårnet har også verdi som del av produksjonen til en av landets betydelige arkitekter på denne tiden. Det er med på å vise bredden i Paul Dues produksjon for jernbanen.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Vanntårnet synes inspirert av middelalderske forbilder med sin runde form, sitt spisse, kjegleformede sinktak og rundbuede dører og vinduer. Bygningen er fundamentert med betongmur og har yttervegger i tegl. Over den buete inngangsdøren i første etasje er det en metallstige opp til en mindre buet dør inn til vanntanken som ligger i tredje etasje. Rundbuemotivet gjentas i dører og vinduer og et lombardisk bånd skiller andre og tredje etasje. Nederste etasje tar åttekantet form, og horisontale striper med pusset tegl fremhever denne. Dør og vindu i første etasje har en omramming med renessanseinspirerte detaljer. Utvendig har tårnet bevart sin opprinnelige form fra oppføringen i 1893, men vinduene er gjenmurt, likeledes døråpning i andre etasje.