Villa Grande ligger på Bygdøy i Oslo, ca 500 m nordøst for Huk-bukten. Hoved-bygningen ligger på toppen av en kolle, hevet over omkringliggende villabebyggelse. Adkomsten er fra Huk Aveny i nord via en portbygning. Fra porten svinger en lindeallé i jevn stigning opp mot Villa Grande som ligger omrammet av store furutrær. Hovedinngangen mot nord vender ut mot en gårdsplass med preg av borggård. På flaten sør for bygget ligger et større hageanlegg med lysthus.
Omkring 1860 besto eiendommen av to villaer, Grande og Rütli. Nåværende bygning ble påbegynt i 1917, opprinnelig planlagt som privatbolig for generaldirektør Sam Eyde, grunnleggeren av Norsk Hydro. Arkitekter var Christian Morgenstierne og Arne Eide. Omstendighetene tvang imidlertid Sam Eyde til å oppgi prosjektet, og eiendommen ble fradelt og solgt til skipsreder Henrik Østervold. Han engasjerte arkitekt Jens Zetlitz Monrad Kielland til å utarbeide nye og reduserte byggeplaner. Østervold oppførte råbygget i tidsrommet 1918-21. I 1921 kjøpte Aker kommune eiendommene Huk og Grande på til sammen 140 mål og det uferdige bygget. I 1926 kjøpte skipsreder Wilh. Wilhelmsen råbygget og 20 mål tomt. Eiendommen Huk, som Aker kommune beholdt, ble offentlig friluftsområde og badestrand. I 1928 overdro Wilhelmsen Villa Grande som gave til Staten. Tanken var at bygningen skulle huse Meteorologisk institutt. Meteorologisk Institutt flyttet imidlertid aldri inn, og bygget forble tomt og uinnredet helt frem til 2. verdenskrig.
Fra 1941-1954 ble Villa Grande førerbolig for Vidkun Quisling (1887-1945), som dannet Nasjonal Samling i 1933. Som kommende statsoverhode trengte Quisling en mer representativ bolig enn den fire-roms byleiligheten han bodde i. Innenriksdepartementet lette lenge etter et egnet sted, og valget falt på en statlig eid, stor, men uferdig eiendom utenfor byen, Villa Grande.
Quisling ga ordre om å sette i gang ombyggingsarbeider og bevilget rikelige midler til å sette den monumentale bygningen i stand og fullføre de storslåtte planene til de første byggherrene. Arkitektene Wilhelm Essendrop og Leif Egeberg fikk oppdraget. Begge arkitektene var NS-medlemmer og ble ekskludert av Norske Arkitekters Landsforbund etter krigen.
Arbeidet ble påbegynt i januar 1941, for å gjøre Villa Grande med sine 82 værelser til en velegnet residens for føreren, tilpasset hans stilpreferanser og pretensjoner. Maria Quisling deltok aktivt i inn-redningen av bygget. Omregnet til dagens kroneverdi tilsvarer kostnadene ved byggearbeidene godt over 100 millioner kroner.
Etterhvert kjøpte staten hele Aker kommunes tomt med park og badeplass. Hukstranden ble avstengt for publikum, Villa Grandes nærmeste naboer måtte flytte fra sine hus, og tomtene deres ble ekspropriert. Til slutt omfattet eiendommen tre-fire villaer, låve og et fjøs med kuer og høns. Quisling fikk videre bygget et portanlegg med to vaktstuer. Porten hadde massive granittfløyer på begge sider, men disse ble revet rett etter krigen fordi de stengte et gammelt veifar og fordi de etter kommunens mening var skjemmende. Selve porten står imidlertid fortsatt. Rett utenfor vestfløyen ble det bygget en bunker, forbundet med kjelleren i Villa Grande via underjordiske ganger. Mot slutten av krigen fikk hovedbygningen gittere og stålpansrede skodder for vinduer og dører.
Den 18. desember 1941 flyttet Maria og Vidkun Quisling inn i Villa Grande som Quisling omdøpte til Gimle. Navnet hentet han fra norrøn mytologi hvor Gimle var gudenes bolig i den lykkelige nye verden etter ragnarok.
I 1928-29 hadde Quisling kjøpt antikviteter, møbler og ikke minst malerier i Moskva, og de over 130 maleriene ble fordelt på Gimles mange rom. Men Quislings eget innbo var langt fra nok til å møblere det enorme bygget. Inventar ble anskaffet fra Oslos beste forretninger, og noe ble hentet fra konfiskerte eiendommer. Blant Kongens private eiendeler på Slottet tok man et kaminur, en del møbler og
et bilde av Napoleon. Da Det Norske Selskap ble overtatt av tyskerne, hentet man derfra et komplett bestikk i sølv og noen malerier.
Med de eksproprierte eiendommene var parken rundt anlegget på ca 140 mål. Den var pent opparbeidet. På den tidligere offentlige badestranden fikk Quisling satt opp et badehus. Dette huset er i dag sommerrestaurant for badestranden på Huk. I hagen ved Gimle ble det plassert to marmorstatuer fra Speilsalen på det kongelige Slott. Den ene av statuene var av dronning Maud som ung.
Maria og Vidkun Quisling bodde på Gimle fra 1941 og frem til arrestasjonen i 1945.
Fra mai til november 1945 var Villa Grande offiserskaserne for allierte styrker. Bygningen huset deretter den franske ambassaden i årene 1946-48. I perioden 1948-1962 leide Oslo kommune bygningen av staten og anvendte den som reservesykehus og sykehjem. Fra 1963 holdt Statens utdanningssenter for helsepersonell til her. I den forbindelse ble det oppført et internatbygg/hybelbygg i skråningen på nordsiden av hovedbygningen i 1964 /1970. På midten av 1990-tallet overtok Høgskolen i Akershus som disponerte bygningen fram til 1998. I 1999 ble eiendommen lagt ut for salg, men salget ble ikke gjennomført. Samme år ble ideen om å lokalisere Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteters stilling i Norge til Grande lansert. I 2000 ga Stortinget sin tilslutning til forslag fra Arbeids og administrasjonsdepartementet om bruk av Villa Grande til Holocaust-senter.
Fra SKE:
Beskrivelse:
Eiendommen ligger på Bygdøy utenfor Oslo i et strøk med større villaer på forholdsvis store tomter. Den er på ca. 16 mål og består av et større hageanlegg, allé, stenportal og tre bygninger: Hovedbygning, lysthus og internat.
Anlegget markerer seg i omgivelsene, både i størrelse og arkitektur. Hovedbygningen ligger på en forhøyning i landskapet, hevet over omkringliggende villabebyggelse og tårnet er synlig på lang avstand. Fra tårnet er det vidt utsyn over Oslofjorden. I sørenden av tomten er det en bratt skråning ned mot friluftsområdet Huk og sjøen. Adkomsten til anlegget er via stenportalen og opp alléen til hovedbygningens nordøstvendte forplass. Hageanlegget ligger på andre siden av hovedbygningen, mot sørvest. Det var opprinnelig fint bearbeidet med gressplen m/ singel- eller helleganger, prydbusker og trær, vannliljedam og lysthus. Alt er fortsatt intakt, men lider av manglende vedlikehold over lengre tid. Anlegget var opprinnelig planlagt som bolig for industrieier Sam. Eyde.
Internatbygningen er ikke en del av det opprinnelige anlegget, men bygget på 1960-tallet mens Statens utdanningssenter for helsepersonell disponerte eiendommen. Eiendommen er omdisponert til å huse Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteters stilling i Norge (HL-senteret).
Historikk:
mkring 1860 besto eiendommen av to villaer, Grande og Rütli. Sam Eyde kjøpte tomten i 1917, og boligen han skulle bygge på den etter arkitektene Morgenstierne og Eides tegninger var en typisk jobbetidsvilla. Bygningen ble imidlertid ikke satt opp før i 1921, da hadde skipsreder Østervold overtatt tomten, og med hjelp fra arkitekt J. Z. M. Kielland sto råbygget ferdig. Samme år overtok Aker kommune eiendommen, men solgte den til skipsreder Wilhelmsen i 1926, som eide den frem til 1928. Da overtok staten, og planen var at bygningen skulle huse Meterologisk Institutt, men heller ikke dette ble realisert. Vaktmesterboligen er den eneste delen som ble innredet, og ikke før i 1941, når Quisling overtok, ble resten av villaen innredet. Arkitektene Essendrop og Egeberg ledet arbeidene.
Under 2. verdenskrig ble eiendommen utvidet ved at staten kjøpte områdene som tidligere var eid av Aker kommune. Samtidig eksproprieres nabotomtene, og når eiendommen er på sitt største omfatter den Hukstranden, tre-fire villaer, låve og fjøs med kuer og høns.
I tiden rett etter 2. Verdenskrig disponeres Villa Grande av de allierte styrkene, først og fremst av engelskmenn. Fra 1945 til 1948 fungerer den som fransk ambassade, før den blir sykehjem for Oslo kommune fra 1948 til 1962. Deretter flytter Statens utdanningssenter for helsepersonell inn, og blir der til 1998. På 1960-tallet får de bruk for et internat for sine studenter, og første del av dette ferdigstilles i 1964. Resten fullføres 1970.
I 1998 ble det nok en gang vurdert å selge eiendommen. Istedet vedtok Stortinget i 1999 at den skal tas i bruk som Holocaust-senter. Dette er nå realisert.