I midten av feltet ligg ei tuft. Gravrøysene ligg spreidd ikring tufta. Det er 13 synlege gravrøyser der i dag. Bautaen står på det høgaste punktet NV for tufta. Feltet er idag delt Ø-V av ei le-planting og på sør sida av le-plantinga er feltet sterkt rasert av grøftings - og kanaliseringsarbeid. Feltet skal opprinnelig ha innehalde langt fleire røyser enn dette, men det er ikkje mogleg å påvise dei dei idag. Det skulle også vere to tufter der, men kun ei er synleg. NB! Johan Julnes var med som kjentmann første gongen eg var der.
Storrisstølen ble først oppdaget av Jonas Eikrem i 1938, deretter registrert av Nils Parelius i 1965/66. I 1984 ble området rasert etter at det ble startet et bureisingsprosjekt som innebar graving av store dreneringsgrøfter gjennom hele det fredete området. Grøftene ble liggende åpne, uten videre undersøkelser. Kulturminneområdet ble i 2012 registrert på nytt i sammenheng med BARK (skjøtsel). Det ble registrert 2 tufter (N-tufta og S-tufta), det ble gjenfunnet 10 gravrøyser og nyregistrert 2 gravrøyser. I tillegg er det 6 mulige/usikre røyser. I samband med skjøtsel, ble det rensket frem flere profiler i dreneringsgrøftene. I en av profilene nært tuftene, ble det rensket frem en kokegrop. Denne er C14-datert til Folkevandringstid, noe som stemmer overens med funn gjort i 2001 av spannformakeramikk. Området er preget av gjengroing, og hele området ble derfor ikke registrert i 2012. Det ligger helt sikkert flere automatisk fredete kulturminner utenfor området som er kartfestet her i Askeladden. Se rapport fra BARK 2012 for Møre og Romsdal fylkeskommune v. Torill Einara Nerbøvik (2013).