Lokalitetens avgrensing er uavklart.
SÅNUM, gnr. 75 Sånum (Halså sogn). Nedlagt kirkested. Eldste og eneste omtale av en kirke på (gnr. 75) Sånum er ved sognet i 1409 (j sonoma sokn, DN X:108). Kirken er ikke nevnt i Stavanger bispedømmes jordebok ca. 1620 og må således være lagt ned før dette. Tradisjonen om kirke på (gnr. 75) Sånum er referert hos Kraft: «paa hvilken sidste [Sånum] omtrendt ¼ Miil vestenfor Mandal beliggende Gaard, hvor i Fortiden skal have været Kirke, er en Samling af henved 30 større og mindre Gravhøie», men den ble avvist av Rygh uten nærmere begrunnelse: «Den af Kraft 2 III S. 315, jfr. S. 368 meddelte Formodning om en Kirke paa Saanum (GN 75) i Halsaa S. er vist uefterrettelig» (NG 82). På Sånum finnes lokalitetsnavnene Kjerkeågeren og Kjerkebakken, og det var i dette området kirkegård og sannsynlig kirketuft ble påvist ved arkeologisk registrering 2001. Radiologiske dateringer av skjelett viste at kirkegården var i bruk i tidsrommet 1440-1640 (Hogganvik 2001). I følge lokal tradisjon på gården var kirkehistorien godt kjent, og en av de tidligere brukerne, Niels Johannessen, hadde gjennom årene samlet det meste: «I det femtende århundre sto på Petter Johnsens nåværende eiendom Sånum et lite kapell. I Bankebukta, fortalte Knud Samuelsen meg, stod den lille prestegård. Murene etter denne stod enda da Knud var liten. I året 1526 brant kapellet ned. Etter Vincens Lunges brev av 9.2. 1526 ble brannen påsatt av kapere som hadde røvet Verne kirke og andre klostre her i Norge. Etter sjøslaget ved Hille fant Lybekerne ikke så lite som hadde tilhørt klostre og kirker. De gamle på Sånum fortalte at da kapellet brant var Sånumsfolk flyktet opp på Hisåsen. Herfra så de at kapellet deres gikk opp i luer. Steinene i muren etter kirken tok far til gamle Petter Johnsen og brukte til mur i sitt hus. I husets kjeller kunne en for femti år siden enda se maling på disse. De var malt himmelblå og røde. Det jordet som kirken stod på heter Kirkeåkren, og den lille bakken i nordre ende der kirken stod heter Kirkebakken. I åkren er funnet flere gamle mynter. Omkring 30-årene lekte lille Knud sammen med andre barn fra Sånum på kirkegården. Murene etter kirken stod der da. ‘Flere av gravene var enda synlig og på gravene plukket vi blomster,’ sa Knud. De døde som er begravd her, blant de tusen glemte graver, med undtagelse av 10 Lybekere som i året 1526 ble begravd her. Sånums kirke eller kapell er ikke omtalt i Peder Clausens bok om kirker i Norge, men da han skrev denne bok var Sånums kirke brent ned for ca. 60 år tilbake og derfor ikke omtalt. Sånums kirke omtales i et gammelt dokument fra 1409 og nevnes da som Sonoma sokn, og at den lille kirke som da sto på Sånum var anektert til Valle». Gården Sånum dekker en stor odde rett vest for Mandal, og i følge tradisjonen gikk det ferge over et mellomliggende sund. Det heter at inntekten av ferjen i sin tid tilfalt kirken, og at det til denne også lå jordegods. Alle overleveringer går ut på at kirken i sin tid ble skutt i grus fra fiendtlige skip, som hadde søkt havn på Risøbank og som fra ankerplassen hadde kirken på nært hold. Gjennom flere generasjoner er litt etter litt de steinsamlinger fjernet, som utgjorde muren om kirkegården og kirkens ruiner. Under dette arbeidet er det i grushopene gravd frem et ukjent antall kanonkuler. Disse hadde et tykt belegg av rust, som hadde dannet ujevnheter i rundflaten. I det forhold at kirkegården var barnas lekeplass ligger visstnok nøkkelen gjemt til de tradisjoner om kirken og kirkegården, som opp gjennom tidene har holdt seg på Sånum og i de nærmeste bygder. De økonomiske fordeler gården hadde av de store steinsamlinger ville snart ha vært glemt. Bare én gravstein stod igjen i Kirkeåkeren til siste fjerdedel av 1800-tallet (Hogganvik 2001). I følge tradisjonen skal den første kirken på Agder være reist på Sånum (VAF top./ark. arkiv). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)