Beskrivelse fra lokalitet:
Storbritannia og Sovjetunionen var avhengige av leveranser fra USA under annen verdenskrig. På bakgrunn av erfaringer fra første verdenskrig med en effektiv britisk blokade av Nordsjøen, ønsket den tyske marineeledelsen å bygge opp en sterk ubåtflåte for å kunne true de alliertes forsyningslinjer til sjøs. En rekke tyske ubåter gikk tapt i havn, på verksted eller i transitt under første del av krigen. I oktober 1940 ble det derfor besluttet å bygge bunkere langs den franske, tyske og norske kysten. Disse ubåtbunkerne fikk stor betydning i tyskernes angrep på konvoiene med allierte forsyninger, ikke minst til Murmansk. I Trondheim ble to bunkere påbegynt, Dora I og II, hvorav bare førstnevnte ble ferdigstilt (ref. etabl.nr. 160120 Persaunet leir). Ubåttbunkeren på Laksevåg i Bergen ble påbegynt i 1941 og den første dokken var operativ i 1943. Anlegget som hadde dekknavnet Bruno, tjente som hovedkvarter for tyskernes 11. Unterseebootsflottille som utover krigen fikk tilført en rekke ubåter. Byggeprosjektet pågikk under hele krigen og var planlagt avsluttet i juli 1945. En planlagt bunker lenger vest ble ikke påbegynt.
Ved siden av Dora I i Trondheim var ubåtbunkeren i Vågedalen det eneste overhalingssted for ubåter i nordre del av Nordsjøen under annen verdenskrig. I Bergen ble de opprinnelige verftene og verkstedene beslaglagt umiddelbart etter okkupasjonen i 1940 og brukt som transittstassjoner for ubåtene i Atlanteren mens bunkersanlegget ble bygget opp for å imøtekomme behovet for bedre kapasitet og beskyttelse. Etter de alliertes invasjon i Frankrike i 1944 og den tyske tilbaketrekkingen derfra, fikk anleggene i Norge stor strategisk betydning. Dette gjaldt også Bergen som var et av de siste støttepunktene for de tyske ubåtene. Et stort antall ubåter kunne være samlet på havnen eller i nærheten. Etter å ha vært tilbakeholdne med angrep i første del av krigen, bl.a. av redsel for hevnaksjoner, ble ubåtbunkeren nå et prioritert bombemål for allierte flystyrker.
Bombeangrepene over Bergen under krigen var alle rettet mot ødeleggelse av bunkeren, nærliggende skipsverft og verksteder samt mål på havnen. For befolkning i Bergen er bunkeren forbundet med de tragiske følgene av alliert bombing den 4. oktober 1944, der 193 mennesker mistet livet, hvorav 61 barn.
Anleggene i Trondheim er ombygd og ute av Forsvarets eie. Svært få av anleggene på Kontinentet er intakte og i forsvarsmessig opprinnelig bruk. UVB-bunkeren i Vågedalen er videre interessant ut fra en teknologisk synsvinkel fordi det måtte gjøres en rekke nyvinninger underveis i arbeidet – forholdene tillot ikke utprøvinger.
(Fra landsverneplan for forsvaret 2000)
Beskrivelse fra Enkeltminne:
UVB-bunkeren på Laksevåg ligger nederst i Vågedalen, ca. 3 km vest for Bergen sentrum. Den består idag av tre dokker som ligger inntil hverandre. Opprinnelig besto anlegget av syv haller: tre tørrdokker, tre våtdokker og en hall som skulle tjene som drivstoff- og oljelager. Kapasiteten var ni båter samtidig. Vegger og takstrukturer i betong var forsynt med kubisk armering i flere meters tykkelse, selv om enkelte mellomrom måtte fylles med sand på grunn av sementmangel. Etter 1945 ble de fem vestligste dokkene besluttet demolert. En av dem, dokk III, ble senere istandsatt og tatt i bruk. Bakerste del av de opprinnelige hallene er fortsatt delvis intakte og består idag av diverse verkstedlokaler og kontorer. Foran disse, på det tidligere dokkområdet ut mot sjøen, er det gjort utfyllinger som bl.a. blir brukt til parkeringsplass.
Ubåtbunkeren og verkstedene under dekknavnet Bruno på Laksevåg i Bergen er militærhistorisk interessante både i nasjonal og internasjonal sammenheng. Ubåtbunkeren var viktig for Tyskland under annen verdenskrig ved at deres ubåter opererte herfra mot allierte konvoier. I tillegg er den knyttet til sivile tap som følge av alliert bombing mot slutten av krigen.
Ved siden av Dora I i Trondheim var ubåtbunkeren i Vågedalen det eneste overhalingssted for ubåter i nordre del av Nordsjøen under annen verdenskrig. I Bergen ble de opprinnelige verftene og verkstedene beslaglagt umiddelbart etter okkupasjonen i 1940 og brukt som transittstasjoner for ubåtene i Atlanteren mens bunkersanlegget ble bygget opp for å imøtekomme behovet for bedre kapasitet og beskyttelse. Etter de alliertes invasjon i Frankrike i 1944 og den tyske tilbaketrekkingen derfra, fikk anleggene i Norge stor strategisk betydning. Dette gjaldt også Bergen som var et av de siste støttepunktene for de tyske ubåtene. Et stort antall ubåter kunne være samlet på havnen eller i nærheten. Etter å ha vært tilbakeholdne med angrep i første del av krigen, bl.a. av redsel for hevnaksjoner, ble ubåtbunkeren nå et prioritert bombemål for allierte flystyrker.
Bombeangrepene over Bergen under krigen var alle rettet mot ødeleggelse av bunkeren, nærliggende skipsverft og verksteder samt mål på havnen. For befolkning i Bergen er bunkeren forbundet med de tragiske følgene av alliert bombing den 4. oktober 1944, der 193 mennesker mistet livet, hvorav 61 barn.
Anleggene i Trondheim er ombygd og ute av Forsvarets eie. Svært få av anleggene på Kontinentet er intakte og i forsvarsmessig opprinnelig bruk. UVB-bunkeren i Vågedalen er videre interessant ut fra en teknologisk synsvinkel fordi det måtte gjøres en rekke nyvinninger underveis i arbeidet - folholdene tillot ikke utprøvinger.