Eiendommen Holmeegenes var i Kiellandfamiliens eie fra slutten av 1700-tallet. Holmeegenes ble fradelt konsul Jacob Kiellands eiendom i skiftet etter hans død i 1863. Axel Chr. Kielland overtok da eiendommen. Han dyrket mye ny jord og bygget det kostbare anlegget som nå er Eiganesveien 64 og betegnes som gårdsbygningen Holmeegenes. Den gamle hovedbygningen (nå Eiganesveien 56) ble beholdt. Rundt bygningene ble det anlagt en stor park. Omkring 1890 ble eiendommen delt opp og solgt ut av familien Kielland. Fra slutten av 1800-tallet ble eiendommen drevet som gartneri. Flere eiere var inne, men fra 1897 har Eiganesveien 64 med gartneriet vært i familien Pedersens eie.
Bygningen, som er oppført i utmurt bindingsverk, består av uthus og boligdel som er bygget sammen og danner en vinkel om tunet. Bygningen er avmerket på et kart fra 1868 i Stavanger byarkiv. Alt tyder derfor på at anlegget ble reist av Axel Chr. Kielland mellom 1863 og 68.
Huset har vært anlagt fritt og eksponert på toppen av en terrengrygg. Det har fortsatt et åpent nærområde vest for huset som strekker seg mot nord og syd. Øst for huset er anlegget i dag innebygget av yngre eneboliger på små tomter. Det åpne arealet vest for huset gjør at huset fortsatt har beholdt mye av sitt monumentale preg.
Holmeegenes høye bevaringsverdi knytter seg til anleggets eldre historie som del av Axel Chr. Kiellands gårdsanlegg, og den nyere historien med gartnerivirksomheten. Dette gjenspeiler to faser i Stavangers byutvikling. Gjennom 1800-tallet lå eiendommen landlig til og ble drevet som en løkkeeiendom. Tidlig på 1900-tallet ble dette et bymessig bebygget strøk, men det var fortsatt rom for en arealkrevende virksomhet som et gartneri. Nå er det blitt en sjeldenhet med et stort ubebygget areal knyttet opp til næringsvirksomhet i dette området. Funksjonen er blitt borte, men bygningen, drivhusmurene og et åpent areal rundt forteller fortsatt denne historien.
Bygningen har også høy arkitektonisk verdi som et eksempel på en byggeskikk som er sjelden i norsk sammenheng. Bruken av teglpanner som kledning er et særtrekk som en gang var mer utbredt i denne regionen enn andre steder i landet, men som nå er svært sjelden. Samlingen av bolig, bryggerhus og ulike uthusfunksjoner under ett tak er også sjelden. Anlegget har stor opplevelsesverdi på grunn av det harmoniske samspillet mellom hus og nære omgivelser.