Røysa ligger plassert tett inntil et par mindre grantrær ytterst på høydedraget. Røysa består av halvstore stein (fra knyttnevestore til hodestore). Røysa var lav, ca 30 cm høy og ca. 1,5 m i diameter.
Kullgropa var rektangulær i bunn. Meget svakt synlig grop. Vollene var nærmest ikke eksisterende. Kull ble påvist med jordbor. 3m lang i ytre mål og ca. 2,5 m i indre mål. Dybden var grunn, ca. 20-30 cm.
Kullgropa ligger nord for et lite høydedrag.Ligger ca. 20 meter nedenfor høyeste punkt. Et lite grantre vokser nesten midt i kullgropa. Kvadratisk form. Hjørnene veldig klare i øst-sørøst, mens mer uklare/sammenraste i i nord-nordvest. Vollen rundt er lavere i vest. Slake voller generelt. Tydeligst kant mot N hvor vollkanten er klar. Påvist kull ved jordbor. Ytre mål: 6 x 5 m, indre mål: 1,5 x 1,5 m. Dybde er ca. 50 cm.
Slep mellom Fjæra og Håra. Ofte hadde slep fleire ulike trase innafor område med bratt terreng eller der det var våt/myrete. Innafor planområdet er det registrert en til trasee for slepa.
Beskrivelse fra lokalitet:
Funn av avslag i flint. Rotvelt gjorde at flinten låg på overflata. Omlag 65 m.o.h.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Flintfunn, kvarts o.l.
Beskrivelse fra lokalitet:
Tydeleg oval i formen, og tydeleg markert avgrensing. Stor stein i N enden. Plyndringsgrop midt i haugen. Består i hovudsak av rullestein. Ligg 5 m Ø for ein bekk. Ligg i ein dal N-S. Ein holveg med orientering N-S ligg rett Ø for gravrøysa
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Mål: 9x5,5 m. Høyde: 0,8. Type: Langr. Orientering: N-S. Attributter: Pl gr. Tydeleg oval i formen, og tydeleg markert avgrensing. Stor stein i N enden. Består i hovudsak av rullestein. Ligg 5 m Ø for ein bekk. Ligg i ein dal orienter N-S.
Snøheim turisthytte ligger ved foten av Snøhetta, ca. 18 km fra Hjerkinn stasjon. Anlegget ligger på en liten åsrygg på sørsiden av Strindåtjønn. Som turisthytte har Snøheim hatt veiforbindelse med omverdenen helt siden anleggsperioden på slutten av 1940-tallet. Tilsvarende hadde forgjengeren Reinheim veiforbindelse siden tidlig 1890.
Snøheim etterfulgte Reinheim, den første turisthytta i området, som sto ferdig i 1888. Reinheim kom til etter privat initiativ, og ble bekostet og drevet i regi av Johan Jerkind, innehaver av Hjerkinn Fjellstue. Tidlig på 1920-tallet nærmet man seg fullførelsen av Dovrebanen, og flere øynet muligheten for økt trafikk. Derfor vedtok Turistforeningen i 1922 å kjøpe Reinheim av Jerkindfamilien, for å sette den i stand. Driften kom i gang fra sommeren 1923, denne gang i Turistforeningens regi. Som turisthytte var Reinheim kun i drift i sommerhalvåret. Etter annen verdenskrig var tiden inne for å erstatte den gamle hytta med et nytt og mer
tidsmessig anlegg. 1 1946 innbød Turistforeningen tre arkitekter til å komme med forslag til utforming av det som skulle bli Nye Reinheim. Det nye anlegget ble planlagt som markering av Turistforeningens 80-års jubileum i 1948. Prestisjeprosjektet Nye Reinheim var derfor i stor grad finansiert via gaver og innsamlede midler. Anlegget ble senere omdøpt til Snøheim, som er det navnet vi kjenner i dag.
Den gamle tomten viste seg imidlertid uegnet for et nytt og større anlegg. Derfor ble det i stedet tatt ut en ny tomt på sørsiden av Strindåtjønn, en snau times gange nedenfor gamle Reinheim. Byggeprogrammet, som lå til grunn for arkitektkonkurransen, var utarbeidet av arkitekt Henrik (Nissen) Biong (1904-2000). Det var en forutsetning at det nye anlegget skulle bygges i to etapper. Anlegget med fylt utbygd kapasitet ble planlagt for 60 turistsenger fordelt på to- og firemannsrom. Arkitekt Biong vant arkitektkonkurransen. Selv skriver han at han "valgte å løse oppgaven som en gammel Dovregård med flere bygninger omkring et tun som åpner seg mot sør med utsikt til Hjerkinn og Rondane og mot nord til Snøhetta". Anlegget sto ferdig og ble tatt i bruk i 1957.
Snøheim er i dag et unikt kulturminne for sin tid. Anlegget har stor kulturhistorisk interesse, ettersom det ble bygget som Den Norske Turistforeningens flaggskip, og markering av foreningens 80-årige virksomhet. Den gang var oppføringen av dette anlegget noe som angikk mange og finansieringen lot seg derfor gjennomfore ved hjelp av innsamlede midler. Dette i seg selv representerer en mentalitetsforskjell mellom etterkrigsgenerasjonen og tiden i dag. Som anlegg representerer Snøheim noe av det ypperste som kunne fremvises i komfort og kvalitet for Turistforeningens medlemmer og var slik sett en milepæl for dets virksomhet. Ettersom Snøheim gikk ut av regulær bruk som turistforeningshytte allerede i 1959, har anlegget vært gjenstand for minimale endringer. Bygningenes eksteriør, interiør så vel som innbo er
fortsatt i behold fra anlegget ble tatt i bruk i 1952. Snøheim gir i så måte et etter norske forhold unikt tidsbilde preget av sjelden stor autentisitet.
"Lok 1". Stort område med flintavslag. Vestvendt flate, heller nedover mot vest. Avgrenset i sør av bratte bergknauser. Brattest i SØ, flater ut i V. Fine solforhold, ok vindskjerming. Undergrunnen er jevnt over fuktig til våt, og virker dårlig egnet til bosetning. Til tross for dette var det ganske mye flint her. Kan dette være utvasket fra boplasser som ligger høyere opp? Ligger nedenfor "lok 2" som ser bedre egnet ut som boplass. Flaten er nå et hogstfelt og har store dreneringsgrøfter i utkantene.