Beskrivelse fra lokalitet:
Vraket av M/S Hadsel
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Dampskipet Hadsel var en av flere skip som etter den andre verdenskrig måtte tjenestegjøre under Hurtigruten siden selskapet ikke hadde nok skip til å fylle tomrommet etter tap under den andre verdenskrig. Skipet var opprinnelig bygget i Moss i 1940, og ble satt i tjeneste i Vesterålske dampskipsselskap fra 1941 og frem til hun ble satt i tjeneste for Hurtigruten fra november 1945. Her gjorde Hadsel tjeneste frem til april 1950, og etter dette ble hun tatt ut av selskapet og ble brukt som last og passasjerskip. Den 29 januar 1958 endte historien til Hadsel da hun under sterk strøm strandet nær Nakkmean utenfor Reine og gikk ned på under en time. Hadsel gikk ned i dypet på en dybde av trettifem til førtifem meter, og hviler nå på kjølen som et klassisk " Donald Duck " vrak. Hadsel er i god stand og er i dag et flott og populært vrakdykk.
Rundrøys, tydelig i terrenget, men uklart markert. Stort dypt krater med gang i N. Røysa er gressbevokst med enkelte småtrær. Steinene som er synlige er mosekledte. Krateret opptil 1,5m dypt, br 3m, l 5m i retning N-S med kratergangen i N. Muligens krater fra krigen D ca 7m, h ca 1m. 40m NNØ for denne ligger en gravhaug, 004686
Gravrøys. Lagt delvis over bart fjell. Bygd av mellomstor rundkamp. Stor plyndringsgrop i toppen og mot Ø. D 20-25m, h 4m. I lokal tradisjon blir fjellknausen omtalt som "Brurahaugen". Sagnet forteller at haugen var stedet der unge jenter som skulle gifte seg ble kledd og pyntet til bryllupp. To av brudene skal også ha forsvunnet inn i haugen.
På toppen av Vehammaren, mellom ryggen på hammaren og fjellfoten, flater terrenget ut og danner en kupert slette med flere lave, langstrakte knauser som veksler med gressmark og store blokker. Lengst vest, på sørsida av ryggen på Vehammaren, er et søkk i terrenget, som skråner bratt ned mot sjøen. Her er tre uregelmessige rygger som løper omtrent parallelt med den nordvendte ristningsflaten på Vehammaren 1, og i ulik høyde, som «trappetrinn» fra ryggen av Vehammaren og ned i søkket mot sjøen. Det er ristninger dels på de sørvendte framspringene (=rückseite (Bøe 1932)) lengst vest, dels på knausene på flaten på baksiden/toppen av Vehammaren, dels på jordfaste steiner lengst øst. Området hører til bnr. 3.
Det er registrert 32 ristningsfelt – Bak Vehammaren 1–32 – med til sammen 197 figurer. Feltene 1, 2, 4–7, 15, 21, 23, 26 og 29 er dokumentert av Bøe, de fleste under betegnelsen «Rückseite des Hammaren» Baksida av Hammaren (1932:50–51; Taf. 8–9). Hallström har dokumentert feltene 1, 2, 4–7, 17, 21 og 23 (1938). De fleste feltene på knausene på toppen av Vehammaren ble avdekket i samband med Bakkas undersøkelser i 1963, og er dokumentert av ham i 1976. I perioden 1993–97 er det funnet seks nye felt (8, 25, 27–30), og nye figurer på felt 4, 5, 7 og 10 (tils. 21 nye figurer). Pr. 1999 er alle figurene som Bakka har registrert, gjenfunnet, mens to figurer registrert av Bøe (Bøe 183–184 = felt 31) og en figur registrert av Hallström (VI:103 =felt 32), ikke er gjenfunnet (tils. tre figurer). Pr. 2010 mangler det kalkering av felt 2 A, 8 og 25, og i tillegg bør deler av felt 2 E (gruppen Bøe 150–153) og felt 6 nykalkeres.
Alle feltene som står i sørvendte flater er i svært dårlig forfatning, noe som også bemerkes av Bøe (1932:50–51). Flere steder er det store avskallinger (eksfoliasjon), og partier av vitringshuden er løsnet fra det friske fjellet under. Bergflatene er også svært overgrodd med lav, og i sprekker mellom ristningsflatene vokser mye gress og lyng. Feltene i nordvendte flater på knausene på flaten på toppen av Vehammaren er i bedre stand, selv om de også er tilgrodd med lav, og gress og lyng vokser i sprekker og rundt kantene av ristningsflatene. (Lødøen & Mandt 2012)
Kontrollregistrert etter SWECOs miljøovervåkingsprogram, januar 2019. Tydelig, klart markert. Delvis avkuttet av erosjon/veg i NV, påkjørte masser ved siden av mot Ø/ØNØ.
I skråningen: Gravhaug. D ca 10m, h 0,5m.
Beskrivelse fra lokalitet:
Vraket av Morgana.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Morgana som var på reise fra Norfolk i USA til Vardø lastet med kull, endte sine dager i farvannet utenfor Bodø den 13 november 1920. Skipet var opprinnelig fra England og bygget i Sunderland i 1892, men var kjøpt opp og overført til Norge kun seks år senere. Hun fikk navnet Songa 7 og gikk i flere år i internasjonal trafikk. På slutten av året 1919 ble skipet solgt til Mr. Jespersen i Tønsberg som ga skipet navnet Morgana. Kun åtte måneder senere blir igjen skipet solgt, og denne gang av en Mr. Andersen i Bergen. Og dette skulle bli skipets siste eier. Den 13 november 1920 var skipet på sin siste etappe på reisen mellom Norfolk og Vardø, da hun midt på natten under dårlig vær strander på Fuglesangene utenfor Bodø og blir stående fast. Til alt hell forbedrer været seg, men situasjonen er fortsatt kritisk og de sender ut SOS signal. En stund senere kommer det Nederlandske skipet Larenberg til assistanse, og tjuefire mann av besetningen blir plukket opp og ført inn til Bodø by. Kapteinen og ni mann bestemmer seg for å bli igjen ombord for å forsøke å berge skipet, men igjen blåser det opp til dårlig vær og i løpet av natten synker Morgana i dypet. Kapteinen og hans ni menn som ble igjen ombord hadde gått fra borde tidsnok og kommet seg inn til land og ble snart gjenforent med resten av besetningen som tidligere var fraktet inn til byen. I dagene som fulgte ble diverse inventar av vraket berget, men selve skipet ble liggende på bunnen og glemt. Og her skulle det ligge urørt frem til 1995 da Erling Skjold gjenfant vraket. I dag ligger vraket av Morgana på sørsiden av Fuglesangene på en dybde av tre til tretti meter, med akterskipet som den grunneste del. Vraket ligger i to deler, og akterskipet er den mest intakte delen. Etter mange år på havets bunn er forskipet fullstendig ødelagt.