ALME, gnr. 24 Nordgard Alme (Sør-Fron sogn). Kirken er nevnt 1509. Schøning (I:111) begrunnet ikke sin påstand om en tidligere kirke, mens Hiorthøy (1786:91) skrev at det på 1780-tallet ”endnu ere Rudera efter Kirkegaardens Indhegning”. Ved en mindre arkeologisk undersøkelse i 1982 kunne kirkegården påvises rett ved tunet på (gnr. 24) Nordgård Alme. Materialet fra to graver ble radiologisk datert til første halvdel av 1100-tallet hhv. ca. 1000-tallet (Skre 1988:37f). Siden kirken ikke nevnes av JN må den da ha vært nedlagt kort etter at den er omtalt 1509. Det lå ingen skyldparter i Alme til mensa ved Listad hovedkirke på 1570-tallet (St. 163f) og som kunne indikert et tidligere prestebol til kirken på Alme. Ut fra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper må i tillegg til Nordgard Alme også (dagens gnr. 23) Nigard Alme og (25) Innistugu Alme regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. Alme ble 1604 skattet for 3 fullgårder (NG 122). Nabogårdene Steig, Hundorp og Hove er alle kirkestedsgårder. Rett nord for tunet på Innistugu Alme og rundt 100 m fra der kirken stod ligger et større gravfelt, og inntil dette heter det Tingflata. (kartreferanse: CG 083-5-2). (Kildetekst fra Jan Brendalsmo, NIKU, 19.08.2016)
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: Rygh mener Alnes er det gamle navnet på Tuneøya og at det var et sogn med dette navnet rundt en kirke på den nordre del av Tuneøya. Han vil identifisere den i 1397 omtalte Alnes kirkia (RB 500) med det seinere kjente Holdeby capel (JN 10f) på (dagens gnr. 2059) Holleby (NG 303). Gårdene det gjelder er (dagens gnr. 2005) Blakkestad (Blakastadum i Alnese, RB 491, 1397), (2016) Stang (Stonghe ligghendes i Alnesse her i samme sogn, DN VIII:727, 1535) og (2057) Kolstad (Koolstadum j Aalnesi, RB 493, 1397) i dagens Tune sogn. Kolstad og Blakkestad er nabogårder til Holleby i nord og øst, mens Stang ligger inne på fastlandet vest for Tuneøya. Rygh har trolig ikke vært klar over diplomene fra 1426, men i disse blir Borg, Glemmen og Holleby nevnt som kapeller/annekser under sognekirken i Tune. Dermed er trolig hans hypotese om at Alnes og Holleby er to navn på samme kirke bekreftet. Christie slutter opp om Ryghs antagelse om at Holleby kan være kirkested for Alnes kirke og viser samtidig til lokalitetsnavnet Kirkeløkken på et jorde like sør for våningshusene på Holleby gods, og hvor det fram til 1937 stod en lund. I denne lunden er det ved grøftegraving blitt funnet kleberkvader med uthogde figurer og løvverkdekor (NK 232f). Selv om det i NK hevdes at en kirke med så rik utsmykning ikke kan ha stått på Holleby, men at steinene nok er kommet fra Sarpsborg, er det strengt tatt ingen grunn til å gå ut fra annet enn at det har stått en rikt dekorert steinkirke på Holleby, blant annet fordi gården var adelsgods i seinmiddelalder (jfr. DN I:1038). Det ble ikke ført prestbol til Alnes kirke i 1397 (RB 500), og det lå heller ingen bygselpart i Holleby til mensa ved Tune hovedkirke på 1570-tallet (St. 41f) og som kunne indikert et tidligere prestbol til Holleby kirke.
Fornminne 1: Rundrøys, ganske godt markert, mot sjøen og lett synlig i terrenget. Består av forholdsvis stor rundkamp, men en del stein trolig fjernet, særlig i vestre halvdel. Delvis lyngbevokst. Mål: diameter 2,5 m, høyde 0,3 m. Ca 15 m V for fornminne 1, noe lenger inn på neset: Fornminne 2: Rundrøys, ganske godt markert, men ikke så lett synlig som fornminne 1. Bygd av mellomstor rundkamp. Røysa er en del utkastet. Mye stein ligger nedover svabergt på SØ-siden av røysa. En del overgrodd med lyng og mose. Mål: diameter ca 3 m, høyde ca 0,2 m.
ALSTADHAUG (SKOGN) ST. PETER, gnr. 19 Prestgården (=Alstahaug, Alstahaug sogn). Eldste omtale av kirken er i 1280/1281 (ecclesie de Aluishaug, DN III:16). Siden Alstahaug og flere andre storgårder opptrer som udelt krongods i jordebøkene på 14- og 1500-tallet, har det vært vanlig å regne med at disse storgårdene ble konfiskert i kampene rundt år 1000. Steinkirken står på (gnr. 19) Prestgården. Den har i utgangspunktet rektangulært skip med et smalere, rektangulært kor. Kvaderen er i marmor og muligens noe grønnskifer, trolig fra lokale brudd. Kirken ser ut til å være reist i tiden ca. 1130/-40 – 1170. Etter all sannsynlighet har den opprinnelig hatt tårn i vest, men da dette ble revet rundt 1200 ble steinene benyttet til å bygge en oktogonal apside i korets forlengelse mot øst samt to støttemurer nær skipets sørvesthjørne. Et sakristi i stein ble bygd til på korets nordside tidlig på 1400-tallet. 1589 ble Alstahaug ført som hovedkirke i Skougen prestegjeld med annekskirker på Ekne og Levanger. Kirkene på Veie, Svendgård og Munkeby ble samme år lagt ned og deres ”menigheder wij haffue lagtt till neste kircker” (Brendalsmo 2006:587ff m/ref.). Dedikasjonen er etter et brev av 1296 (DN V:31). I seinmiddelalder kan (17) Eide belegges som prestebol for presten ved Alstahaug kirke (jf Vestrum 1932:317ff). Kort før 1723, ved makeskifte, ble Alstahaug prestegård (NG 89). Noen hundre meter sør for kirken heter det Korsbakken, en antydning om et tidligere kors i friluft. Schøning noterte seg i 1774 følgende fornminner ved kirken (II:44f): “Først ligge her, sønden for Prestegaarden, eller i S.O. derfra, paa en lang ophøiet Brink, 2de store runde Kiæmpe-Høie, tæt hos og efter hinanden; efter dem, længer hen, mod Norden eller N.V. og i liige Linie med dem, ligger en aflang Høi, som er 48 Skridt lang; derpaa atter igien, i samme Linie, 2de store runde Haue; i liige Linie med desse, dog et temmelig Støkke derfra, paa den anden Siide af Kirken, og nogle faae Skridt fra denne, mod Norden, ligger foromtalte, usædvanlig store Haug, i hvilken kong Alf eller maaske rettere Aulver skal ligge begraven”. Den store gravhaugen, Olvishaugen, ble liggende innenfor kirkegården da denne ble utvidet mot nord i 1928 (Finsås 1942:27). Haugen har en diameter på 55 m og er 6 m høy, og toppen er et flatt platå med en diameter på 11 m. Det skal være gjort flere forsøk på å grave den ut, seinest av sognepresten Heide i 1813 (Klüwer 1823a:60f): “En muret Grav blev, under endeel Kul og tvende Lag Steenheller, fundet omtrent midt i Hougen, men som ved en urigtig Behandling styrtede sammen, saa at deri ei fandtes andet end endel forknuste, dog ubrændte Been, samt Stykker af et Sværd og Centrum af et Skjold, der har været forsynet med en kegledannet Spidse udvendig”. I følge Petersen (1926:40) er det ikke gjort sikre funn på gården Alstahaug, men den store haugen og gravfeltet nærmest kirken regnes å gå tilbake til 400-tallet (Bolling 1950:15). En annen undersøkt haug like i nærheten har også gitt en datering til eldre jernalder (Herje 1989:67). Fortsatt ligger det 4-5 mindre hauger på linje nordover fra kirken og storhaugen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70).
HAUG (ALSTAHAUG, hovedkirke), gnr. 4 Alstahaug (Alstahaug sogn). Den seinromanske steinkirken står på (gnr. 4) Alstahaug, hvis opprinnelige navn er Haug (Haugx kirkio, AB 88, jf NG 89f). Kirken har rektangulært skip og smalere, tilnærmet kvadratisk kor der bredden er større enn lengden. I en første byggefase ble koret, triumfveggen og den første meter av skipets østre del reist. I neste fase ble skipet ferdigstilt. Koret har portal mot sør, skipet har hatt portaler mot nord, vest og sør. Koret har kleberkvader i ytter- og innervegger, samt i veggåpninger og i skipets utvendige hjørner; trolig har også det tre portalene i skipet hatt samme materiale. Skipets østvegg har en altenisje på nordsiden av den 1,3 m brede og opprinnelige korbueåpningen og et repositorium på sørsiden. Under Christies utgravninger ble det ikke funnet stolpehull eller annet som kunne antyde en eldre trekirke undr den stående steinkirken (Liepe 2001:12ff m/ref.). Kleberstein til kirkebygget er hentet fra Haltøya i Vefsnfjorden (Berglund 2007:241). I 1863-65 ble skipet vest for portalene revet og deretter gjenoppbygd men forlenget og noe bredere i den nye delen. Kirken beskrives som ”soignert bygget av veltilhugne kalkstenskvadre (…) gir inntrykk av å være opført av en fornem rikmann” (Bugge 1932:6). Bugge setter den stilmessig i sammenheng med Olavskirken i Trondheim samt Nærøy i Vikna, og vil tidfeste den til andre halvdel av 1000-tallet. Christie karakteriserer Alstahaug og Herøy som søsterkirker og tidfester dem begge til ca. 1150-1250 (Christie 1973). Liepe (op.cit.) tidfester bygningen til ca. 1150-1200. Ved utgraving i kirken i 1960-årene ble det funnet i alt ca. 500 mynter og brakteater, de eldste fra første halvdel av 1200-tallet (Bratrein 1970:note 63). Alstahaug var ved reformasjonstiden et av de 20 kannikgjeld i Nidaros bispedømme (Dybdahl 1989:190f). Kirken var i 1589 hovedkirke med annekser på Sandnes, Herøy, Tjøtta, Nesna, Hemnes, Dønnes og Dolstad. Sognepresten skulle betjene de to første, en domestico sacellano på Alstahaug de to neste, de tre deretter ble betjent av en res.kap. bosatt på Nesna, og også Dolstad skulle ha en res.kap. på gården (Thr.R. 78f). I 1743 var Alstahaug hovedkirke med annekser på Sandnes, Herøy, Tjøtta og Vefsen/Dolstad (Mordt 2008:173). 6. juli 1432 var erkebiskop Aslak på visitas a Alestæhaughi j prestgardenum (DN V:619), og dette er den eldste omtale av prestebol til kirken. Et område rett sørsørvest for kirken (merket med rune-R) er gårdshaugen der prestegårdstunet ligger, og dette er delundersøkt arkeologisk i nyere tid og viser bosettingsspor tilbake til 12-1300 tallet (Berglund 2007). I og med at Alstahaug var kannikkirke er det ikke usannsynlig at etableringen av gårdshaugen (prestebol) kan sammenfalle med etableringen av kannikdømmet. Kirken har en figurframstilling av St. Olav fra ca. 1410, og i 1750 var denne plassert over korbuen, i et skap med to dører (Bugge 1932:48 note 24; i 1750 ”Over Chors-Døren”, Wolff 1941:51). I 1750 registrerte biskop Nannestad at ”Kirkegaarden er slet hegnet med Steen, det som vender mod Præstegaarden er hegnet med Stoke” (Wolff op.cit.). I 1818-19 ble steingarden besørget satt i stand som pliktarbeid for bøndene. Før 1938 var kirkegården i løpet av de siste 40 år blitt utvidet to ganger, uvisst i hvilken retning (Gjelle 1938). Flere steder i nærheten av kirken finnes flere avmerkinger med rune-R på ØK, og som nok viser til gravhauger/-felt. Ytterst på Haugnesset eller Alstenøya sør for kirken ligger ”Rundhaugen” eller ”Kongshaugen”, en storhaug med langde 28 m, bredde 18 m og høyde ca. 8 m (Brovoll 1999:15). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegråder av NIKU ved Jan brendalsmo, RA sak 06/02235-81).
Eldre beskrivelse
Fornminne: Kirke fra Middelalder. Håkon Christie skriver i innbertningen av 27. oktober 1967: "Alstahaug kirke er en steinkirke hvis eldste deler synes å være oppført i siste del av 1100-årene". 1967 foretok Christie utgravninger i kirken. Funn T 18846 (Tilvekst 1968).
Nåværende Alvdal kirke står på (gnr. 7) Storsteigen, på Dalseggen. Kirkestedet ble flyttet hit og ny kirke (den nåværende) vigslet her i 1861. Før det hadde kirkene stått ca. 600 m mot sør, på et høydedrag under (10/50) Randmæl, inntil Glomma ca. 300 m rett ut/sørvest for tunet på (10/49) Randmæl, mellom Idrettsbanen og elva, jf. ID 136967 - Steig - Alvdal gamle kirkested .
ALVER (ALVERSUND), gnr. 49 (=137) Alver (Alversund sogn).Nåværende kirke står på (gnr. 137) Alver, et par hundre meter opp/øst for Alverstraumen. Den eldste kirken var trolig en stavkirke. Denne ble, sannsynligvis i 1629, erstattet med en tømmerkirke. Nåværende kirke erstattet tømmerkirken i 1879, og nykirken ble reist like sørøst for den gamle – ”meir frampå og synberrt” (NK III:9ff). Etter lokal tradisjon skal det ha stått ”ei litæ Stavkyrkja” på samme tuft som kirken revet 1879 (Litleskare 1929:16). Ifølge et kart fra 1859 var kirkegården da irregulært femkantet, med kirken liggende tett ved det nordre gjerdet. I 1870 ble kirkegården utvidet mot nord og særlig sør, hvilket ga plass til 1879-kirken som står med tårnet noen meter sørøst for tømmerkirkens tuft. I 1911 skjedde en større, rektangulær utvidelse øst for nykirken, i 1928 mot nord, deretter i flere etapper mot øst (Litleskare 1929:123, jf NK III:19). Før 1350 lå det høvelig med skyldparter til mensa samt en rekke kyr, men kun en rekke kyr til fabrica (BK 58b-59a). Området der kirken står, heter Kjerkjeteigen, og på vei fra Alver til kirken passerer man Kjerkjehøyen (Litleskare 1929:47). Rett ned for kirken i vest heter det Prestestøi, og nordenden av Kongsøyni ute i sundet heter Kyrkholmen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunnen for grov lokalisering er dette: Opphavsgården da kirke ble reist på Åm bestod rimeligvis av (dagens gnr. 180) Herr-Åm, (181) Åm øvre, (182) Åm vestre, (183) Åm østre og (184) Presterud. Tillegget Herr- har trolig sammenheng med at gården på et tidspunkt var setegård for adel (NG 17). Som andre gård mot vest ligger et annet middelaldersk kirkested, Ingeberg. Ifølge Guldberg (1895) var det ved flere av de kjente kirkestedsgårdene på Ringsakerbygdene (utover Rør og Berg) funnet skjelettrester, trolig ved grunnarbeider, men han navngir ikke hvilke gårder. Bruket Presterud, første gang nevnt 1616 (NG 18), viser at det har vært prest ved Åm kirke og at han på et tidspunkt har hatt et eget bruk av gården. Det lå ingen skyldparter i Åm til Ringsaker kirkes mensa på 1570-tallet (St. 135f), så bruket har ikke blitt lagt (med bygsel) til Ringsaker hovedirke men fortsatt i gårdens eie. Åm kirke er ikke nevnt på 1590-tallet (JN), så trolig ble den lagt ned allerede på 1400-tallet. Et bruk av Åm (180/23, 183/2) heter Korslund, en antydning om et tidligere kors i friluft. Fra vestenden av tunet på Herr-Åm (Herram) og østover mot tunet på Åm vestre ligger restene av et større gravfelt. (kartreferanse: CO 067-5-4). Kirken: 1397 (brev om jordgave, skrevet j kirkiu a Am av to lagrettsmenn DN I:557), 1457 (aamæs kirkio, DN XXI:488