Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. - Steinkirken nevnes 1181, den anses identisk med Columbakirken som nevnes ca 1320. Ikke omtalt i m.a.kilder etter 1427, trolig brent. Anses være en av de eldste steinkirkene i Bergen. Trolig ikke regulær sognekirke. Steinkirkens kirkegård lå ved strætet mellom Martinskirkegården og Nikolaikirkealmenningen. Ingen arkeologiske spor funnet.
Fornminne: Hellekistegrav/steinsetning, uregelmessig form satt av flate heller 1,6 x 1,3 m.
2019: Ifølge registreringsrapporten fra 2013 er dette avskrevet som kulturminne etter befaring i 2012.
DAL, gnr. 121 Dale (Dal sogn). Nåværende kirke står på (gnr. 121) Dale i det som kalles Dalsgrenda, rett ned for Rjukan og kort vei opp for kirkestedet Mæl. Den eldste kjente kirken på stedet var en stavkirke. I 1755 ble dennes skip revet og erstattet med nytt skip i tømmer, mens det gamle koret ble stående. I tiden 1842-44 ble korpartiet revet, mens det tømrede skipet ble stående, og kirken ble forlenget mot øst (Tschudi-Madsen 1962). Rundt 1920 ble kirkegården utvidet, og den ble da om lag dobbelt så stor (Einung 1926:195). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
DALE ST. NICOLAS, gnr. 45 Heltne (Dale sogn). Eldste omtale av kirken er 1306 (Dala kirkiu, DN III:65). Steinkirken på (gnr. 45) Heltne har rektangulært skip (14x11 m utv.) og smalere, nær kvadratisk kor (8x7,5 m utv.). Skipet har portaler kun mot sør og vest, koret mot sør. Den hadde tidligere altere med baldakiner på hver side av skipets østvegg, og det er spor etter dører i korbueåpningen. Det er brukt kleberkvader i veggåpninger og hjørner, og trolig er den hogd i et lokalt brudd (Klebergseggi, nordøst for stølen Dale på indre Hafslo). Portalen vest i skipet er en praktportal med flere recesser, søylekapiteler, rik dekor og spissbue. Sørportalen er enklere men med rikt uthogd og lett spisset bue. Korportalen i sør er enkel og nærmest rundbuet. Skipet og koret har doble og triple vinduer mot sør, trolig nyhogde kopier på 1900-tallet, og buene her er også tilnærmet runde. På grunnlag av stiltrekk og dendrokronologiske dateringer er det rimelig å tidfeste bygningen til 1200-1250 (Hoff 2000, Aaraas & al 2000b:238ff). Muligens kan byggestarten trekkes ned mot 1180, da så vel skipets sørportal som korportalen har langt mer diskrete gotiske trekk enn vestportalen. Før ca. 1340 lå det kun tre gårdparter til mensa og én til fabrica (BK 39b-40a). Prestebol til Dale kirke er et seint fenomen: i 1306 skulle leiepresten ha bordhold hos Bjørn bonde prestebror (DN III:65), i 1320 hadde han ei preststofu (DN II:146), og først etter 1600 heter det at det var prestegaard til kirken (JBB 148). Rundt 1340 (BK 39b-40a) kan det se ut til at Dale kirke da ble betjent fra Fortun kirke, idet presten sira Biornn a Fortuni var den som da bevitnet en avtale mht. jordegods og det samtidig ikke nevnes egen prest ved Dale kirke – om da ikke også han hette sira Biorn (BK 40a). Men det kan også være, som i 1306 (DN III:65), at leiepresten ved Dale kun hadde begrensede oppgaver ved kirken. Kirken lå allerede i 1306 til biskopen (DN III:65), og i 1329 hadde fortsatt biskopen kallsrett men da var sognet eksplisitt blitt et kannikgjeld. Etter 1340 er det ikke belagt prest ved kirken. 9 oktober 1438 var det visitas på Dale (DN I:765). Ca. 1600 var Dale hovedkirke med annekser på Gaupne, Nes, Saue og Fortun (JBB 146ff). Dedikasjonen er basert på en runeinnskrift til høyre for skipets sørportal, der det heter at kirken er viet til St. Nicolaus (Aaraas & al 2000b:243). I 1743 var Dale (Luster) hovedkirke med annekser på Fortun, Gaupne og Nes (Løyland 2006:283). To våpenskjold som tidligere hang i koret kan tidfestes til 1230-90 og knyttes til ridderen Audun Vigleiksson, og videre til en lavadelsslekt med deleierskap i 1324 til gården Dale (Anker 2000:73ff m/ref.). Muligens kan en utskifting av skipets portaler knyttes til denne slekten. I første halvdel av 1800-tallet ble kirkegården kraftig påfylt da det var stor plassmangel. Deretter ble det i 1857 opprettet en hjelpegravplass nordøst for prestegårdshusene, og denne ble utvidet i 1923, 1930 og 1964. Rundt den gamle kirkegården ble det på 1960-tallet murt opp ny steingard av flate heller mot nord (Hoff 2000:87f, 103). Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
DALE [Fjaler], gnr. 63 Dale (Dale sogn). Eldste omtale av kirken er ca. 1330 (Dalskirkiu, BK 26a), og den har en døpefont i kleber fra 1250-1350 (Solhaug 2001:35). Nåværende kirke bygd 1864 står på (gnr. 63) Dale, på sletta der Dalselva munner ut i Dalsfjorden. Den erstattet da en tømmerkirke bygd ca. 1600, og som i sin tid var blitt reist til erstatning for en eldre stavkirke. Etter lokal tradisjon skal tømmerkirken ha vært jevngammel med sin kirkeklokke støpt 1593. Tømmerkirkens skip hadde målene 16x10 m, koret 5,5x6,5 m (Bakke 1948:69ff, Aaraas & al 2000a:290ff). Det er uklart hvorvidt samtlige kirker er reist på samme sted. Ca. 1330 lå det høvelig med skyld til kirken, men partene var ikke gruppert hver for seg men kun fordelt mellom mensa og fabrica med forholdet ca. 2:5 – tækr prestr her af tua laupa ok tuttughu en kirkian fim laupa (BK 26a-b). Ca. 1600 lå Dale som anneks til hovedkirken på Holmedal (JBB 126ff). Sørvest for kirken heter det Kyrkeåsen. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)