I 1898 ble det bestemt at bygdas nye kirke skulle bygges noen kilometer lenger inn/sørsørvest på øya, på (45) Dun, siden det gamle kirkestedet på Fosnes (se ID 84186) hadde en så utsatt plassering med hensyn til hardt vær og lynnedslag i tillegg til at gården lå avsides i bygda. En langkirke av tømmer stod ferdig år 1900. Denne kirke brant i 1944 og en ny kirkesto ferdig i 1949.
Kulturlandskapstype: Sjøsamisk. Fornminne 1: Hustuft, gammetuft, rund, vises som en C-formet voll i terrenget. Terrengets helling gjør at det ikke er noen voll i N-enden. Vollen er bygd opp av stein og torv. Bregne og gressbevokst, og det står en selje på vollen i SØ. Mål: 3,5 m i diameter. Vollhøyde ca 0,3 m. Vollbredde ca 1 m. Ca 20 m ..... SV: Fornminne 2: Båtstø. Vises som to rekker med større og mindre stein fra litt over flomålet og ned. Støa er rydda for stein og det er fortsatt noen lunner der ettersom den brukes til hytte på stedet. Et søkk i terrenget ovenfor støa kan være et ryddet båtoppsett. Fra flomålet til botn av båtoppsettet er det 5-6 m.
Eldste omtale av en kirke på (gnr. 27) Dverberg, samt prestegård, er i 1589 (Duerberg hoffuedkircke; Duerberg som presten paa boer er kongens gaard, Thr.R. 87f). Dverberg var da hovedkirke med annekser på Bjørnskinn og Andenes. De to første skulle betjenes av sognepresten, mens en res.kap. skulle ta seg av Andenes (Thr.R. 87). Trolig var Dverberg nylig blitt hovedkirke, da ett av de 20 kannikgjeld nevnt 1540 og 1554 het Andenes (Dybdahl 1989:190). Andenes var i 1589 anneks til Dverberg. Kort før 1750 – trolig i 1735 – bygges ny kirke på Dverberg. Denne var en tømmerkirke med korsformet grunnplan og takrytter over korsskjæringen. I 1658 gjennomgikk den en større reparasjon av sør- og vestveggene, men vinteren 1734 ble den sterkt skadet av lynnedslag at den måtte ha en større gjenoppbygging. Det var likevel mulig å holde visitas i juni samme året. Biskop Nannestad beskrev kirken i 1750 som i høvelig stand, bortsett fra at taket lakk, samt at ”Kirke-Gaarden er stor, vel indhegnet”. I 1794 ble kirken reparert samtidig som det ble bygd til et sakristi. I 1839 ble det bestemt å bygge ny kirke, da det nå ikke lenger svarte seg å reparere bygningen fra 1735. Først i 1843 ble nykirken, den nåværende, innviet. Denne er en tømmerkirke med åttekantet grunnplan og takrytter. Den ble reist på en liten odde om lag 3-400 m sørvest for der samtlige av de eldre kirkene hadde stått. Disse sto som del av prestegårdens tunbebyggelse, på nedsiden mot sørøst. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81)
DYPVÅG, gnr. 25 (=88) Prestegården (Dypvåg sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 88) Prestegården, hvis opprinnelige navn er Dypvåg (NG 36), er rundt 1620 (Dybwog kiercke, St.S. 194). Sognet nevnes i 1489 (Dybuogss sogen, Reg. 615), ogkirken har en døpefont i kleber datert til 1150-1200 (Solhaug 2001:36). Kun deler av skipet står igjen etter den middelalderske steinkirken, da koret ble revet i 1759 (Ekroll 1997:242). Nåværende kirke har korsformet grunnplan der det middelalderske skipet utgjør vestre korsarm. Det gjenværende murverket gir ikke grunnlag for nærmere datering, men ut fra det at middelalderkirken ser ut til å ha vært bygd med et smalere og mindre korparti i forhold til skipet, er det rimelig å anta at den er samtidig med eller noe eldre enn døpefonten. Rundt 1620 var Holt hovedkirke med annekser i Tromøy, Østre Moland, Dypvåg og Flosta (St.S. 193ff). Til samme tid var det 13 gårder i Dypvåg sogn, og det ble kommentert at «Her saaes lidet eller jnthett» (St.S. 197). Også i 1561 var det kapellanen ved hovedkirken på Holt som betjente Dypvåg kirke (DN XXI:1097). Under bnr. 4 av (87) Reinsfjell ligger Kirkemyra. Rett vest for kirken heter det Kirkåsen, rett i sør Prestekjærr og tvers av Dypvågkilen i øst Kirkefjell. Rett under Kirkefjell ligger Kobbervikdalen som munner ut i Dypvågkilen, og navnet viser trolig til tidligere sted for utveksling (kaup). Også lenger sør for kirken heter det Prestekjærr, og ut for dette ligger Presteholmene. Disse navnene mer enn antyder at kirken hadde egen prest i tida fram til rundt 1400. (kartreferanse: BU 015-5-1). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårderav NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)
Beskrivelse fra lokalitet:
Dyrøy kirkested ble opprettet i 1777, jf. ID 38882 sørvest for dagens kirketomt. Det middelalderske kirkestedet i Dyrøy sogn lå på Hamn, jf. ID 28871.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
I 1880 ble nåværende kirke, en langkirke i tømmer med vesttårn, reist 50-60 m nordøst for den eldre kirken.
DØNNES, gnr. 11 Dønnes (Dønnes sogn). Eldste omtale av den seinromanske steinkirken på (gnr. 11) Dønnes er i 1308-9 (Dynneszmesz kierche, DN XV:1). Vestre del av skipet ble revet og gjenoppbygd i 1865-66, dog bredere og lengre enn det gamle, samtidig som korets østgavel ble senket noe. I 1974 ble et lengre restaureringsarbeid fullført. Middelalderkirken hadde rektangulært skip og smalere, lavere tilnærmet kvadratisk kor der bredden var større enn lengden. Kirken har flere likheter med Tingvoll kirke på Nord-Møre, og for så vidt den noe mindre Sola kirke ved Stavanger. Ved utgravingene på 1960-tallet ble det funnet 356 mynter og brakteater, de eldste fra første halvdel av 1200-tallet (Bratrein 1970:note 63), samt biter av farget vindusglass, en liten englefigur i metall og stykker av et relikvieskrin (Ekroll 1994:108, Coldevin 1974:22f). I 1584 het det at kirken var i så dårlig forfatning at preken helst ble holdt ute på kirkegården, og i 1651 ble kirken sammen med Dønnesgodset kjøpt av amtmann i Nordland Preben von Ahnen. Denne solgte videre til Peder Tønder i 1675, og dennes enke solgte i 1796 kirken til Misjonskollegiet, og i 1824 ble den solgt til ”Dønnes almue” (Coldevin 1974:9ff). I 1589 lå Dønnes som anneks til Alstahaug hovedkirke (Thr.R. 79), i 1743 som anneks til Nesna hovedkirke (Mordt 2008:173). Gården var sentralsted i middelalderen, og på 1230-tallet lå den til Pål Vågaskalm (Soga om Håkon Håkonsson kap. 173). Han var i kongens hird og ble i 1217 sysselmann for en del av Hålogaland (Alstahaug) og to år seinere lendmann, men befant seg likevel seinere i miljøet rundt hertug Skule. Gården ser likevel ikke ut til å ha blitt konfiskert under kronen, for begge sønnene til Pål var i kong Håkons tjeneste fra 1240-tallet av. I 1661 var Dønnes frigård (NG 109). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 02235-81).
DØVING, gnr. 26 Døving (Norddal sogn). Nedlagt kirkested. Gården ligger på ei bred elveslette mellom fjellet i sør og Valldøla i nord. Dyffuings cappell er første gang nevnt i 1589 (Thr.R. 64f) som anneks til Ørskog hovedkirke, og kapellet sto da j mijl till landz fra Dall j mijll – dvs. fra Sylte kirke. Strøm (II:176) beskrev kirken på (gnr. 26) Døving i 1766 som følger: ”Døvingen, en meget smuk Gaard, beliggende paa Søndre Side af Elven, omtrent en halv Miil fra Elve-Munden, hvor et lidet Capel, kaldet Døvings-Capel, bestandig har staaet fra de Catholske Tider, og hidindtil nogle faa Gange om Aaret været forsynet med Prædiken og Guds-Tieneste, til Beqvemmelighed for Voldalens [Valldalens] Beboere, og især for de gamle og skrøbelige, som ikke uden alt for stor Vanskelighed kan besøge den rette Sogne-Kirke. Da denne lille Kirke for nogle faa Aar siden stod færdig at falde ned af Ælde, saa at den nødvendig maatte rives ned og bygges om igien, fik Daleboerne i Sinde at bygge den større, og at flytte den længere ned til Stranden; hvilket hos den øvrige Deel af Sogne-Folket opvakte den Mistanke, at man med Tiden ville af et Capel giøre den til en Sogne-Kirke igien, ligesom den i gamle Dage meenes at have været, og foraarsagede ei aleene en viidt udseende Proces, men og en Forbittrelse i Gemytterne (…) Men omsider blev denne utidige Tvistighed ved Kongelig Myndighed ophævet og saaledes afgiort, at Capellet skulle blive staaende paa sit forrige Sted; hvilket da ogsaa nyelig er skeet, og bygningen opført af Tømmer, uden nogen betydelig Zirat eller Mærkværdighed”. Rundt midten av 1600-tallet hadde kirken rektangulært skip (11x7 m) og smalere, kvadratisk kor (6x6 m), og mye tyder på at den da var en stavbygning som stadig ble skordet opp. I 1724 hadde kirken fortsatt i behold sin middelalderske alterplate av stein med relikviegjemme. I 1754 ble den gamle kirken revet og ny kirke i tømmer ble reist på den eldre kirken tuft. I 1812 ble denne bygningen demontert og ført på slede ned til Sylte hvor det ble satt opp der nåværende Sylte kirke står (Kleiva 1976:18ff). Kirkestedet ble således nedlagt. På utskiftningskartet over Døving fra 1876 vises hvor kirken sto: ”Kyrkjegarden, som då framleis stort sett låg urøyvd, finn ein innteikna som eit tilnærma kvadrat under bokstaven A. Han var knapt eit mål i vidd, og ein ser at det store melfallet mot elva har ete seg inn mot kyrkjegarden frå austsida. Kapellet sto i det nordvestlege hjørne, med inngang frå vest (…) Då kapellet sto på Døvingen, låg den gamle bygdevegen inn til kyrkjegardsmuren på oppsida. Utrasinga mot elva [1800-1810] tok med seg vegen aust for kapellet (…) Raskanten rakk heilt inn til kyrkjegarden, og det var fortalt at dei såg kistene stakk fram av sandmelen (…) Under første verdenskrig vart heile kyrkjegarden lagt under plogen” (Kleiva 1976:18ff). Rett ved Uri bru heter det Likbrauta (Kleiva 1976:22). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)