Nåværende kirke ble reist på gnr. 27 Eisgard i 1881, om lag 500 m nordnordøst for der hvor det middelalderske kirkestedet lå, jf. ID 39117 - Gol gamle kirkested.
Gol stavkyrkje står i dag på Norsk Folkemuseum i Oslo der den vart gjenreist i 1880-åra. Den vart flytta frå Gol i Hallingdal då ny soknekyrkje sto ferdig i 1881. Stavkyrkja har eit heva midtrom som er bore av frittståande stavar i skipet. Stavkonstruksjonen er for ein stor del bevart, supplert med rekonstruksjonar på relativt sikkert grunnlag og med nyare material. Eksteriøret er forma etter førebilete frå Borgund stavkyrkje. Den eine av kyrkja sine to vangeportalar vart kopierte ved gjenreisinga på museet. Korveggane vart måla i 1652, og i apsis er det ei framstilling av nattverden. Årringsanalyser viser at ein av grunnstokkane er felt vinteren 1214-15, og Gol stavkyrkje er truleg bygd kort tid etter. Dette er samsvar med tidligare stilhistoriske dateringar. Gjennom Riksantikvaren sitt stavkyrkjeprogram fekk kyrkja ny sponkledning på taket samt nye kopiar av dragehovud og kors i 2012. Det vert føreteke enkelte kyrkjelege handlingar i kyrkja på Folkemuseet.
NYPAN (LEINSTRAND), gnr. 52 (=204) Nypan (Leinstrand sogn). Nåværende Leinstrand kirke står på (gnr. 204) Nypan. Eldste omtale av en kirke på gården er i 1533 (Niupe k., OE s. 31). Ifølge Schøning skulle kirken på Nypan allerede i 1775 være flyttet flere ganger: “Leinstrandens Kirke staaer paa Gaarden Nypan (...) Kirken er en temmelig stor Træbygning, forsynet med et høit Spiir. Den er flyttet adskillige Gange, i Anledning av den her overalt værende løse Leer-Grund, sidste Gang Anno 1673, da nuværende Kirke er bygget”. Kirken fra 1673 var en langkirke av tømmer. Denne stod til nedfalls i 1783, så en ny kirke ble året etter reist på den gamle kirkens forsterkede grunnmur, og mye av materialene i den gamle kirken ble gjenanvendt i den nye. Kirken har seinere fått større og mindre ombygginger i 1831-37, 1895 og 1962, og vesttårnet ble bygd til i 1905. Den eldre kirken som ble revet i forbindelse med nybyggingen ca. 1673 ser etter lokal tradisjon ut til å ha stått rundt 100 m nord for dagens kirke, omlag der tunet på (gnr. 204/1) Nypan ligger i dag. Hvor eventuelle eldre kirker har stått er uvisst. Under grunnarbeider ved kirken i 1963 ble det registrert to gråsteinsmurer som løp parallelt med/inntil kirkens nord- og sørvegger, og disse er nok fundamentene for den kirken som ble satt opp her i 1673 (Brendalsmo 2006:505f m/ref.). Muligens kan kirken eller et sidealter ha vært viet jomfru Maria (Lauglo 1958:160), men dette er temmelig usikker tradisjon. Det er ikke belagt prestebol til kirken i middelalderen. Verken Schøning (II:243) eller Nicolaysen (1862-66) har opplysninger om fornminner på eller ved Nypan. Det er i dag ingen synlige fornminner i området ved kirken. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70).
3 gammetufter i svakt hellende sørvendt terreng like vest for kjerrevei 150-200 meter nord for Myrhaug. Várregoahtie/Larsheimen ble første gang registrert bosatt i 1801 og delt i tre etter 1908; Fjelldal, Myrhaug og Sæter. Gammetuftene skal være fra den første bosetningen tidlig på 1800-tallet. Se under enkeltminner for detaljert beskrivelse.
-Tuft 8428-2: Kvadratisk tuft 4,5m ytre mål og 2,5m x 2,5m indre mål. Høyde på veggvollene er mellom 0,3 til 0,5 meter. Vollene ligger NØ-SV/NV-SØ i skrående terreng like vest for kjerrevei 150-200 meter nord for Myrhaug.
-Tuft 8428-3: Gammetufta er posisjonert NNØ-SSV i svakt hellende terreng like vest for skogsvei fra Larsheimen og måler utvendig og innvendig henholdsvis 13m x 7m og 10m x 5m.
Tufta fremstår som to-delt, der gulvarealene både i nord og i sør er ca 5m x 5m.
Sannsynligvis har denne gammen fungert som fellesgamme fra 1801, frem til boliggamme ca.
50m. i sør, ble reist.
-Tuft 8428-4: Sør i slakt hellende sørvendt terreng ca. 50 meter SSV for fellesgammetuft 8428-3. Utsikt mot ned mot Larsheimen og Myrhaug. Utvendig og
innvendig henholdsvis 6,5m x 7,5m og 4m x 4,5m i øst-vest-orientering. En inngang i østre
kortvegg.
Det kan være flere kulturminner i området. Geometri bør vurderes endret etter ny befaring..
LEINES, gnr. 6 Leines (Leines sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 6) Leines er i 1589 (Lenes kircke, Thr.R. 83). I 1690 beskrives kirken som en liten trekirke med to små kors, et lite kor og sakristi. I 1708 var den brøstfeldig, i 1721 ble det reist nytt kor, men så i 1734 ble en ny kirke reist på stedet. I denne fantes to klokker, hvorav den ene hadde innskriften ICH BEN GE GOTEN INT JAÉR 1523. Ifølge besiktigelsen av 1771 var kirken en tømmerbygning med korsformet grunnplan, uten tårn, tilbygg eller sakristi. Denne brant ved lynnedslag ved årsskiftet 1795-96. Ny kirke sto ferdig i 1801, en tømmerkirke med korsformet grunnplan, takrytter over korsskjæringen og sakristi inntil koret i øst. Nykirken ble reist på ”et høyere platå like norvest for (den gamle) kirkegården, men i 1909 brant den ned til grunnen. ”Ifølge tradisjonen skal de eldre kirkene ha stått inne på den gamle del av nåværende kirkegård, nærmere bestemt der hvor Hans Fredrik Bratengs gravsted er” (Fygle 1980:44ff). Nåværende kirke ser ut fra situasjonen på ØK ut til å være reist noen titalls meter nordnordvest for den gamle kirkegården, i et område som tidligere ikke har vært gravplass. I 1589 lå Leines som anneks til Steigen hovedkirke (Thr.R. 83), og i 1743 var situasjonen den samme (Mordt 2008:179). En av flokkene til hertug Skule, vårbelgene, var på et raid i Hålogaland rundt 1240 innom Leines: ”Der budde dei mennene som vart kalla Bolles-sønene, og det berga livet deira at dei hadde fare ut i Skrova den dagen (…) [På Leines] vart ein kjøpmann såra, som heitte Jon Smedra. Garden til Bolles-sønene for dei såleis åt med at dei sette ut byrdingen deira og ladde han med alt godset så nær som buskapen. Dei tok både lerret og klede, brent sølv, smidd og usmidd, og mykje sølvpengar” (Soga om Håkon Håkonsson kap. 203). Bollessønnene ble likevel tatt til fange men kjøpte seg fri fra Skule med en større sum. Mellom nåværende kirke og kirkegården heter det Kjerkbakken. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81).