AURE (SYKKYLVEN), gnr. 14 Aure (Sykkylven sogn). Eldste omtale av kirken er i 1416 (Aura kirkiu, DN II:639). I 1766 beskrev Strøm (II:132) kirken på (gnr. 14) Aure på følgende måte: ”Aure som ligger længst ned i Dalen, paa Nordre Side af Elve-Munden, og fortiener at kaldes een af de største og beste Gaarde i Fogderiet. Paa denne Gaard staaer Sogne-Kirken, eller den forhen ommældte Søkelvs-Kirke, som dog ofte benævnes af Stedet, hvor den ligger, og kaldes Oure-Kirke. Denne var tilforn en liden og uanseelig Stav-Kirke; men efterat den i Aaret 1606 var afbrændt ved Lynild, blev den forandret til en Tømmer-Kirke, og opført i et Kors”. Andre kilder vil ha det til at en stor stavkirke brant i 1705, også som følge av lynnedslag, så det kan være at Strøm har skrevet årstallet feil. Uansett sto i 1710 en tømmerkirke med korsformet grunnplan nybygd på den gamle tufta. Denne ble revet høsten 1883 etter at ny kirke på stedet var blitt vigslet på våren samme året. På grunnlag av utskiftningskartet fra 1892 ser det ut til at gammelkirken må ha stått nord for nybygget, inne på daværende kirkegård. I 1983 brant nykirken, og den nåværende ble deretter reist sør for branntomta og utenfor kirkegården (Fauske 1958, Hole 1983:151ff, Ringstad 2001). I 1589 var Aure anneks under Aurskog (Thr.R. 64), likedan i 1766 (Strøm II:128). Først i 1967 ble Sykkylven eget prestegjeld (Hole 1983:147). I 1766 viste Strøm (II:131) til et brev fra 1544 der det ble gitt landskyld til mensa ved Aure kirke. Ifølge tradisjonen var betingelsen at givers navn skulle minnes ved drikkegilde hvert år på “Oure-Kirkebakke, det er den Høi paa Gaarden Oure, hvor Kirken staaer”, og at sognepresten hvert år til formålet hadde kjøpt inn en tønne øl. Kirkegården er blitt utvidet i 1932 mot øst og nord med 1000 hhv. 400 m2, deretter mot nord og øst i 1958 (Hole 1983:185). (Kildegjennomgang til registerering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo,RA sak 06/02235-69)
SYLLING STA. MARGARETA OG ST. HALLVARD, gnr. 177 Kirkerud (Sylling sogn). Den romanske steinkirken, som hadde rektangulært skip og rektangulært, smalere kor ble revet 1851. En ny kirke ble reist på grunnmurene av den forrige og innviet i 1852. Kirkegården er utvidet mot øst og vest på slutten av 1800-tallet (NK 31f, 37). Kirken står på (gnr. 177) Kirkerud. Ca. 1400 ble prestbolet ført som prestbolet alt Kirkiu rudh men med skyldstørrelse (RB 100), rimligvis et bruk steint og reint av kirkestedsgården. Kirkerud var en bra stor gård, bruksdelt på 1570-tallet, for da nevnes Vestre Kirkerrudt prestegarde (St. 93). I 1400 skulle biskopen under visitas ha 4 nattleger firi Fraunar, Syllingadall ok capellur og han tok 8 huder i katedratikum (RB 551). (kartreferanse: CK 045-5-3). (Kildegjennomgang til registering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brerndalsmo, RA sak 06/02235-21)
SYLTE (DAL/VALLDAL), gnr. 27 Sylte (Norddal sogn). Nåværende Sylte kirke står på (gnr. 27/5) Sylte, på sletta på østsiden av Valldøla der denne munner ut i Norddalsfjorden. Det gamle navnet på bygdene i denne del av fjorden var ikke Norddal men Dal. Navnet Norddal dukker opp i de skriftlige kilder først på slutten av 1500-tallet, hvorfor de eldre benevnelser Dal og Sylte er nær identiske (Hoel 1963:14). Således gjelder kildebeleggene for 1432 (Sulta kirkio sokn, AB s. 81) og 1548-49 (Syltte kiiercke, NLR VI:164) entydig en sognekirke på Sylte. I 1589 (Thr.R. 64) benyttes derimot benevnelsen Dals kircke. Dette året ble det forordnet at en residerende kapellan for kirkene og kapellene på Dal, Sunnylven, Geiranger og Døving skulle som residens haffue Sylte gaard, og når tjeneste skjedde ved de øvrige kirker da myste de tieniste wdi Dals sogn (Thr.R. 65). Den geografiske relasjon mellom Dal kirke og Døving kapell er på samme sted angitt på slik måte at vi kan slå fast at Dal her er identisk med Sylte og at det dermed var både kirke og prest på Sylte i 1589 (Dyffuings cappell ligger fra (…) Dall j mijll). En innførsel i Trondheimsbispens jordebok 1533 (Daell sogn, OE 4) er det derfor også rimelig å anta som identisk med Sylte sogn. Fra 1610 til 1634 skal en Arne Eivindsen ha vært prest i Dal sogn, og i hans tid skal ei stavkirke på Sylte ha blitt tatt ned og flytta over fjorden og sør til Norddal Dalsbygda (Kleiva 1976:15). Om dette er en beretning om en faktisk flytting av bygning og kirkested, eller om det (også) er et tradisjonelt kirkeflyttingssagn er ikke mulig å avgjøre. Muligens ble Sylte da stående uten kirke, for da Strøm skrev sin beretning i 1766 (II:169) sto hovedkirken i Norddal prestegjeld på (49) Dale i Norddal Dalsbygda og den ble da kalt Nordals Kirke. Uansett ble i 1812 kapellet på (26) Døving, en tømmerkirke bygd 1754, demontert og ført på slede fra Døving og ned til Sylte hvor den ble satt opp der nåværende Sylte kirke står. Døving ligger noen kilometer opp/nordøst i Valldal for Sylte. I 1860 ble det snakk om å bygge ny kirke på Sylte. I 1863 sto kirken ferdig, den nåværende, en langkirke i tømmer med smalere og lavere kor i øst og våpenhus med takrytter i vest, reist på den eldre tufta (Kleiva 1976:18ff). Det finnes i dag ingen kunnskap eller tradisjon i Valldal om hvor kirken eller kirkegården på Sylte var i middelalderen. En sannsynlig forklaring er at hele anlegget ble borte som følge av en naturkatastrofe i 1679. Et voldsomt snøfall utløste da snøskred som igjen medførte oppdemming av elveløpet, hvilket i sin tur resulterte i en storflom i dalmunningen der Syltegården ligger (Kleiva 1976:16f, 23ff). Ifølge Strøm (II:173) hadde et bruk av Sylte tidligere vært prestegård, men gården var på et tidspunkt [1694] blitt hardt skadet av elvebrudd med den følge at matrikkeltaksten ble satt ned fra 3 til ½ våg. Prestebruket hadde på Strøms tid ”en liden, men god Fyrre-Skov, hvoraf Præsten eier de 2/3 deele, og Kirken 1/3”. Etter 1694 ble prestrebruket omgjort til presteenkesete, samtidig som (53) Rellingen i Norddal Dalsbygda ble ny prestegård (Kleiva 1976:16). I 1589 var Sylte residerende kapellani under Ørskog (Thr.R. 64), men i 1673 ble Sylte sammen med Sunnylven et selvstendig kall (Hoel 1963:17). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69, oppdatert tekst i 2009)
Nåværende Syvde kirke, en langkirke i tømmer bygd 1836, står på bnr. 25 av (gnr. 88) Vik. En stavkirke på (89) Myklebost ble revet i 1836 og materialene solgt til en privatperson, jf. ID 129434 - Syvde gamle kirkested.
SÆBØ (ST. BOTOLF?), gnr. 88 Sæbø ytre (Sæbø sogn). Nåværende kirke står på grensa mellom (gnr. 87) Sæbø indre og (88) Sæbø ytre, men de eldre kirkene sto på Sæbø ytre rett nordvest for grensa. Middelalderkirken var trolig en stavbygning. Denne ble avløst av en tømmerkirke i 1643, trolig på samme tuftsted. I 1884 ble nåværende kirke reist. Dennes tårnfot og trapp opp til vestinngangen dekker noe av det arealet der tømmerkirkens østre korparti tidligere var (NK III:164ff). Den eldre kirkegården rundt tømmerkirken befinner seg nord, vest og øst for den nåværende kirken, omgitt av en steingard. Etter nybyggingen i 1884 skjedde utvidelser mot vest og sør, deretter mot øst (NK III:171). Før 1350 lå det fire skyldparter og en rekke dyr til mensa, og det samme til fabrica (BK 54b-55b). Det ser ut til at en viss sira Åsmund i løpet av få år var prest ved både Sæbø og Meland kirker, men at på et tidspunkt flyttet til Sæbø, og at han hadde med seg en rekke kyr da han kom dit (BK 54b-55a). Det ble ikke ført prestebol til kirken i BK, men først førte skyldpart til mensa var en større part i nabogården (89) Kvamme. Ifølge Litleskare (1934:17) fantes det tidlig på 1900-tallet fortsatt bønavn på Kvamme på ”Press(t)”, hvilket vel antyder at presten på et tidspunkt kan ha hatt et eget hus på gården. Sannsynlig dedikasjonen etter BK 55a. Rundt 4-500 m sørøst for kirken heter det Krosshaugen, en indikasjon på et tidligere kors i friluft. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-48)
Sterkt rasert rundrøys, lite tydelig i terrenget, og dårlig markert. Bygget av middels stor bruddstein, nå delvis overvokst med gress, lyng og mose. Diam. 4 m, høyde 0,2 m.