Sødorps første kirke, Sødorp stavkirke 1, sto på Brandvold ca. 2,8 km ØSØ for dagens kirkested, jf. ID 78006. Dagens kirkested ble etablert ca. 1750 og Sødorp kirke 2 sto ferdig i 1752.
SØGNE (hovedkirke), gnr. 1 (=71) Prestegården (Søgne sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 71) Prestegården, hvis opprinnelige navn er Søgne (St.S. 223), er rundt 1620 (Søgne hoffued kiercke, St.S. 222). Derimot nevnes prest, sogn og prestebol på stedet i 1344 (DN I:291). Rundt 1620 var Søgne hovedkirke med anneks på Greipstad og det var 48 gårder i Søgne sogn (St.S. 222, 224). Til samme tid ble det påpekt at det ikke fantes inventar på prestegården, i og med at Søgne i 1604 var blitt skilt ut fra Oddernes prestegjeld (St.S. 223). Middelalderkirken ble revet på 1630-tallet, og Søgne gamle kirke sto ferdig rundt 1640, trolig på samme tuftsted (Vreim & Helland 1959:6). Denne ble bygd i tømmer og har rektangulært grunnplan med smalere, rektangulært kor. Et tårn i vest ble bygd til rundt 1760, og sakristiet inntil korets nordside sto ferdig et par tiår tidligere. Nye Søgne kirke står på (71) Lunde, drøye 3 kilometer mot vestnordvest, dit kirkestedet ble flyttet 1861 (NG 46). Den gamle prestegården ligger rundt 100 meter nordvest for kirken, og denne er i dag kommunens kultursenter. I et brev av 30. august 1344 nevnes det at møtet med Stavangerbiskopen ble holdt i prestestova. Om det betyr at presten da kun hadde ei stue på gården, eller om et selvstendig prestebruk med flere bygninger da allerede var etablert, er vanskelig å avgjøre. På møtet ble det med biskopens godkjenning gjennomført et makeskifte, slik at Søgnepresten skiftet fra seg en skyldpart i et bruk av Søgne - Midhuus j Sygnu boe. Dette tilsvarer nåværende (bnr. 3) Mehusmark. Denne skyldparten kom seinere tilbake under Søgne kirkes mensalgods, for 1668 og 1723 lå Midhus som underbruk til Søgne prestegård (NG 46). Om lag 100 m vest for kirken ligger rester av et gravfelt midt inne på tunet av Søgne gamle prestegård. Der står også en runestein med innskriften Øivind reiste denne stein etter Gunnhvat/Gunnvald, sin sønn, og dateringen er til 1000-tallet. På Kirkejordet der kirken står lå det tidligere flere gravhauger fra jernalderen (Bruskeland 1945:34). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21, oppdatert tekst i 2014)
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er ID 71388 og ID 52399 samt dette: SØRHUS, gnr. 21 Sørhus (Skrautvål sogn). Fram til 1730 stod det ifølge flere kilder et kapell fra middelalderen på gården Sørhus (Daae 1899:322). Det omtales i et regnskap 1672 som en stavbygning med svaler, og med adskillige gamle bilder på veggene (Jahnsen 1983:90). I 1743 kunne sogneprest Landt berette: "Paa gaarden Søehuus, i annexet Schrutvold har været, i de papistiske tider, et lidet capell, hvorudi kunde rømmes, i det høyeste, 20 mennesker, samme har ieg for tolf aar siden selv seet, da det stod paa fald, men siden er det forraadnet og nedfaldet" (Røgeberg 2004:225). I Universitetets Oldsaksamling er det oppbevart en stol derfra, hvor årstallet 1619 er innskåret (NG 277).
Eldste omtale av en kirke på (gnr. 46) Vik er i 1589 (Wigens kircke, Thr.R. 77, 101), av sognet i 1432 (Vika sokn, AB 89). Jf. ID 35289. Nåværende kirke på Vik står inntil gårdstunet på bnr. 1 i sør, utskilt som bnr. 88, ca. 200 m sør for det gamle kirkestedet. I 1873 ble det bestemt å bygge ny og større kirke, og ny tomt ble kjøpt hos Einar Ingebrigtsen Vik. Denne den nåværende kirke sto ferdig to år seinere. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81).
Ca 475 m SV for fornminne R4 (eget skjema), i motsatt ende av det nye grustaket, ca 50 m S for grensen av denne, på en liten terrasse ca 165 m over havet, 5 m fra terrassekanteni NV og ca 10 m ifra i NØ, ca 75 m VSV for det høyeste punkt (ca 170 m over havet) av en NØ-SV gående høyderygg (like nedenfor det høyese punktet i N-enden skjærer grustaket igjennom i dag), ca 8-9 m V for foten av denne og Ø for Dilljohka ligger: Kulturlandskapstype: Elvesamisk/reindrift. Gamle utslåtter Ø og V for Dilljohka, samt flytteleier for rein.
Fornminne: Forsenkning/tuft (R5). Rund ca 3 x 3 m, lyngbevokst, dybde 30-40 cm, mulige voller synes best i SØ-delen (høyde på 10-15 cm), forholdsvis godt markert, ungbjørk vokser på kanten.
2020: Forsøkt gjenfunnet i LIDAR mellom massetaket og elva i V, men ingenting åpenbart kunne finnes. Er nok mulig den har forsvunnet ved en utvidelse av taket og at den deretter ikke har fått oppdatert status i Askeladden. Det er imidlertid en mulig tuft nede på Ø-bredden av Diljajohka, ca. 145 m V for det opprinnelige geometripunktet (som lå i selve grustaket), hvor geometrien er flyttet. Det må anses som noe usikkert hvorvidt tufta som beskrives faktisk er denne eller en annen.
ENNINGDAL, gnr. 116 (= 254) Kirkebøen (Enningdal sogn). Halden kommune. Middelalderkirken stod på (gnr. 116 = 254) Kirkebøen ved nordenden av Kirkevannet. En stavkirke ble erstattet av en tømmerkirke samme sted på 1600-tallet, og da denne ble revet i 1795 ble kirkestedet flyttet til (97=235) Prestebakke (NK 97, se nedenfor). Kirkestedsgårdens navn er tapt, men utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør i tillegg til Kirkebøen også gårder som (dagens gnr. 117 = 255) Signebøen, (110 = 248) Bråtorp, (111 = 249) Killingrød, (118 = 256) Smedsrød med flere i dette dalføret ha hørt til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. I 1391 ble prestbolet ført som Præstbolet uten navn og med skyldstørrelse (RB 396), rimligvis et bruk av kirkestedsgården. På 1570-tallet lå det verken skyldparter i Kirkebøen eller de nevnte nabogårdene, eller i det hele tatt bygselparter i gårder i Enningdal til mensa ved Idd hovedkirke (St. 27). Likevel var Kirkebøen hovedkirkeprestens anneksgård i 1723 (NG 210), så det kan være at den Bønn med skyld ½ hud ført først i fortegnelsen over mensalgods til Idd hovedkirke på 1570-tallet (St. 27) er feilført til (gnr. 75) Bøen i Idd (St. 251) og burde i stedet vært ført til Kirkebøen i Enningdal. Det antydes også ved dette at Bøen kan ha vært navnet på opphavsgården der Enningdalen kirke ble reist. Fra kirken stammer et krusifiks fra andre fjerdedel av 1200-tallet (NK 98) og en romansk døpefont i kleber (NK 101). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegråder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21).
Hemnes (Søndre Høland) kirke står i dag på (gnr. 120) Bråte dit kirkestedet ble flyttet i 1865/66. Den Hemnes kirke som ble bygd ca. 1620 stod om lag 1,6 km nordvest for dagens kirke (NK 106ff) på (gnr. 84/6, 8, 15) Hemnes søndre om lag 100 m sørøst for utløpet av Hemneselva og inntil et veikryss (brev fra Bjørn Bergsjø 050503), jf. ID 96640.