SÅNER ST. OLAV, gnr. 119 Såner/Huseby (Såner sogn). Så vel dagens kirke som den fra 1880 og en eldre bygd rundt 1600 har alle samme lokalitet (NK 9ff). Middelalderkirken stod derimot trolig noen titalls meter sør for disse kirkene men innenfor dagens kirkegård. Kirken står på gnr. 119 som hos Rygh er registrert som Huseby men som på ØK kalles Såner. Navnet Huseby var i bruk i tiden 1347-1723, men gårdens navn skal opprinnelig ha vært Såner (NG 18f). Trolig skyldes framkomsten av navnet Huseby en bruksdeling av Såner på slutten av 1200- eller tidlig 1300-tallet. Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør faller det rimlig å regne så vel (dagens gnr. 119) Huseby som (120) Råer og (121) Østerud, samt trolig også (125) Burød til opphavsgården Såner i tiden da kirken ble reist. Ca. 1400 ble det ikke ført prestbol til kirken. Første innførsel i fortegnelsen over landskyld til Såner kirkes mensa var rett nok en skyldpart J Prestrudi (RB 127), og denne er identisk med (dagens gnr. 116) Presterød, nabogård i nord til Såner. I dette området med lave og myraktige leirsletter der bekker og mindre elver danner gårdsgrenser, virker det svært lite sannsynlig at Presterød skulle være utgått fra Såner. Snarere bør den ha hørt inn under sin nabogård i nord (117. 118) Vines nordre og søndre (se nedenfor). Prestrudi ca. 1400 var således ikke prestbol men kun en skyldpart som lå til mensa ved Såner kirke og som presten hadde inntekten av, og skyldparten lå på 1570-tallet med bygsel til mensa ved Vestby hovedkirke (St. 10). Såner kirke stod trolig uten egen prest allerede i 1390-årene. Den siræ Torder som før 1410 skal ha gitt gaver til både Vestby og Såner kirker (DN I:880), var trolig sogneprest ved Vestby hovedkirke, og trolig var han far til den svært aktive sira Skjeldulv Tordson (jfr. Sandvik 1965:48ff). Det samme brevet viser klart at Såner kirke 1467 lå som anneks til Vestby. Det lå ingen bygselparter i kirkestedsgården Såner til mensa ved Vestby hovedkirke på 1570-tallet (St. 10). Nærmere 200 m nordvest for kirken ligger rester av et gravfelt.
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: Kirken var i 1775 kun kjent gjennom lokal tradisjon: ¿som er her bekjendt af et gammelt Sagn¿ (Schøning II:84). Såstad er nevnt som lendemannsgård på slutten av 1100-tallet, og der Halvard på Såstad i 1177 ble jaget av kong Sverre: ¿Hallvard på Såstad og dei andre lendmennene hadde stort gjestebod på Såstad, og han bad til seg alle som ville komme, for at flokken deira skulle bli så stor som mogeleg. Det var òg årsfest for kyrkja på den tida. Det var 360 mann i det gildet, og enda kom det fleire enn dei som var bedne¿ (Sverre-soga, kap. 17). Det er ingen antydninger, som bruksnavn på gården eller skyldparter i gården til Stange kirkes mensa på 1570-tallet (St. 147f), til at det skulle ha vært prestebol til kirken på Såstad. (kartreferanse: CR 063-5-4). Kirken: 1177 (kyrkja, Sverre-soga kap. 17), ca 1590 (Saastads Kirke øde, Schøning II:83), 1591-98 (Saastadtz kircke er øde, JN 14)
TALGJE STA. MARIA, gnr. 41 Garå (Talgje sogn). Eldste omtale av en kirke på (gnr. 41) Garå på Talgje er på 1280-tallet (Tolgo kirkiv, DN II:24). Garå er trolig det gamle hovedbølet på en gård som omfattet hele øya Talgje (jf. NG 254f). Steinkirken fra rundt 1140 har rektangulært skip og smalere, rektangulært kor med steinhvelv og apsidal avslutning. Kirken hadde trolig vesttårn. Skipets sørportal ble ved restaureringen 1870 flyttet til et nybygd våpenhus i vest og gjort bredere, mens korbuen er som den eneste i Rogaland intakt. Det er usikkert hvorvidt det har vært en sørportal i koret. Før restaureringen fantes en lang runeinnskrift på sørveggen og som fortalte hvem som hadde latt kirken bygge og at det i tillegg var blitt opprettet en veldedig stiftelse, trolig et hospital. Rett øst for kirken lå fram til 1840 ruinene av en rektangulær steinbygning, muligens fra 1200-tallet, og som kan ha vært (2. generasjon av) et slikt hospital. Et murt båtnaust fantes tidligere rett nedenfor kirken. I våpenhuset står en gravstein av om lag samme alder som kirken (Lexow 1958:40f, jfr. de Fine 1870:150f). Hesby var rundt 1620 hovedkirke med Talgje som anneks (St.S. 93). Dedikasjonen er etter et brev av 1355 (parochialem ecclesiam sancte Marie deTolgo, DN VI:227). I dette brevet fra paven gis biskop Botulf retten til å innsette Sigurd Vignaldsson, prest på Talgje, som kannik ved domkirken i Stavanger. Kirken står fortsatt som del av tunet på Garå. Til forskjell fra Talgje i Sjernerø ble denne kalt Gauta-Talga etter en Gaute fra en adelig ætt som stammet fra lendmannen Gaute Erlingsson († 1288) (NG 254f). På Garå satt ei mektig ætt som bl.a. var inngift i kongehuset, og gården var på 1200- og tidlig 1300 tallet lendmannsgård (Daae 1899:315, Iversen 2008:56). Talgjeætta hadde også eiendommer i Aust-Agder og oppholdt seg tidvis der, noe som kan forklare forekomsten av en gravplate etter den såkalte «Fjæreprinsessen» i Fjære kirke (Daae 1899:98). Rett ut for landet nord for kirken ligger Prestholmen, og en odde i vest heter Prestnes. Kirken er reist midt i et større gravfelt og hvor det tidligere stod en av de hvite fallossteinene. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21 - oppdatert tekst 2016)
Se lok.23908 for nærmere beskrivelse av gravminnene i området.
Fornminne: Røys. Diameter 10 m, ingen høyde. Uklart markert. Lyngbevokst. Røysa består av bruddstein, helst forvitret fjell. I V-kanten sees en liten oval ring med stein.
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: 1304 kunngjorde kong Håkon Magnusson for opplendingene at kapellet på Tanberg, som Tanbergmennene hadde latt reise til lettelse for seg, da stod til nedfalls. Dette, mente kongen, var alle inneforstått med, og han hadde i den sammenheng bestemt å legge kapellets gods til Mariakirken i Oslo hvor det skulle stiftes et særskilt alter og hvis prest daglig skulle synge en messe for Tanbergmennenes sjeler. ¿Godset¿ var den landskyld som Tanbergmennene hadde gitt til hirdprestene sine (lagt til mensa) og som sogneprestene deretter hadde hatt inntektene av. Noe av bakgrunnen for nedleggelsen av kirken var at den mektige Tanbergætten var kommet i konflikt med kongehuset, og det framgår av brevet at tiltaket var truffet i samråd med biskop Torstein. Situasjonen i 1304 var den at kirken på Tanberg inntil da hadde ligget som kapell under en hovedkirke (rimeligvis Norderhov) innenfor Kirkens organisasjon, men at den var reist som og tidligere hadde fungert som høgendeskirke (DN IV:58). Observasjoner i 1743, ca. 1800 og 1885 viser at kirken trolig var en steinkirke med innslag av tegl, og at den hadde gravplass der flere av de døde var plassert i hellekister, enkelte med dekkheller med innskrift. Lokaliteten er på et jorde mellom øvre og nedre Tanberg (NK 179). Det lå ingen skyldparter i Tanberg til Norderhov hovedkirke på 1570-tallet (St. 192f) og som kunne ha indikert et tidligere prestebol til tanberg kirke.
VINJE (MOSVIK), gnr. 18 Vinje (Mosvik sogn). Eldste omtale av en kirke er i 1533 (Vinie k./Mosszeuick k., OE s. 65, 84), men det er bevart et krusifiks som kan dateres til ca. 1250 (Brendalsmo & Frøysaker 1997:44). Nåværende kirke står på (gnr. 18) Vinje. Schøning (I:234) noterte under sitt besøk i 1774 at “Kirken, som staaer paa Gaarden Vingan, er en vel ei stor, men smuk Træe-Bygning, anseelig høi, og opført som en af de gamle Stav-Kirker, uden Tvil, efter den forige her værende Kirkes Model”. Etter en besiktigelse i 1664 framgikk det at daværende bygning var en stavkirke, spontekt og omgitt på begge sider av en svalgang, og at koret og den østre del av skipet ble revet i 1652 og gjenoppført i tømmer. Ved sitt besøk på Vinje i 1774 utførte Schøning en tegning av kirken. Den viser en kirke som kan karakteriseres som en utvendig panelt, treskipet stavkirke. Denne bygningen kan være revet ikke så lenge etter, for i 1880 ble kirken av da nyankomne sogneprest Lassen beskrevet som “meget gammel, mørk og tarvelig [og oppført av] svært Tømmer der var ringhugget, det vil sige Stokkene var Runde, men hugne saaledes at de i sin runde Tilstand havde samme Tykkelse ved Top som Rodenden”. Det er likevel mulig at det var koret og de østlige deler av skipet som Lassen gjorde sine observasjoner ut fra, siden disse partier jo ble tømret opp i 1652. Ved Klüwers besøk i 1817 lå det en alterplate i hvit marmor utenfor kirkens inngang, og dette kunne tilsi at den gamle kirken da var revet. Disse kirkene ser alle ut til å være reist på samme tuft. Da det i 1884 ble bygd ny kirke på Vinje ble denne satt opp utenfor den gamle kirkegården, noen titalls meter mot nordøst. Den gamle kirken sto ved gjerdeskillet mellom kirkegården og kjøkkenhagen på Vinje, i den søndre del av nåværende kirkegård omlag 60 m sørvest for kirketårnet. I 1997 kunne det i massene fra en nyoppkastet grav inne på den gamle kirkegården observeres store mengder kokstein. Dette betyr at gårdens tun tidligere lå nærmere kirken enn hva det gjør i dag. I 1589 ble Moszeuijg kirke lagt som anneks til Eid hovedkirke i Ytterøy prestegjeld. Tjeneste på Vinje skulle skje tredjehver helligdag. Også i 1774 og 1900 var Vinje anneks til Ytterøy (Brendalsmo 2006:616ff m/ref.). Det er ingen indikasjoner på et tidligere prestebol til Vinje kirke. I følge lokal tradisjon skal det tidligere ha ligget en karussdam i skråningen ned for kirken der hvor det i dag er oppdyrket (Schøning I:233), men en slik dam kan også være resultat av markforbedringer på seint 1700-tallet. “At i Mosviiken, især paa Gaarden Vingan, have fra meget gamle Tiider af boet anseelige Mænd, viise adskillige paa bemeldte Gaards Marke liggende Kiæmpe-Høie, deriblant 3 à 4 ei langt fra Søen” (Schøning I:236). De tidligere så markante gravhaugene i Mosvik er i dag borte. Få meter øst for kirken, ute på et skrint område, ligger noen forhøyninger som muligens kan være gravhauger. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70).