Kulturlandskapstype: Sjøsamisk bosetting. 100 m ØNØ for fornminne R3 (eget skjema), 55 m NNV for FV 888, 35 m fra flomålet, på en liten bakketopp: Fornminne: Hustuft/gammetuft (R4), grasvokst, oval, ytre mål 6,5 x 5,2 m, orientert NNØ-VSV, dybde inntil 0,4 m.
NÆRØYA [Nærøy] STA. MAURA, gnr. 14 Nærøya (Nærøya sogn). Eldste omtale av kirken er ved presten ca. 1293 (Kolbiornn j Niardæy, DN III:34). Kirken på (gnr. 14) Nærøya står i dag som ruin med tak over, noe vanskjøttet, etter en brann i 1847. Den har rektangulært skip med et smalere, rektangulært kor og et høyt tårn i vest. I tårnet løper en vindeltrapp opp i det sørvestre hjørnet. På grunnlag av stiltrekk ved kvader i veggåpningene er det rimelig å anta at kirken ble påbegynt tidlig på 1100-tallet og sto ferdig ca. 1180. Kirken har kvader i lokal marmor og i tillegg kleber fra en forekomst nord på Hålogalandskysten. Før brannene på 17- og 1800 tallet fantes det to enkeltblokker med steinhoder i gavlen på korets yttermur og en tilsvarende høyt opp på tårnets sørmur. I den nordre av de to alternisjene i skipets østvegg fantes det tidligere uthogde dyrehoder på søylens baser. I følge tradisjonen skal de to sidealterne ved skipets østvegg ha vært viet St. Johannes henholdvis Sta. Maria, og det sistnevnte skal ha vært knyttet til bondegildet på høvdingesetet på Ramstad rett sør for Nærøya. Kirkens dedikasjon er basert på Namdalsbøndenes segl i 1344: SIGILLUM UNIVERSITATIS ECCLESIAE: SCE MAURE DE NUMDAL. I Namdalens Beskrivelse fra 1597 står følgende om Nærøya kirkested: “(…) midt imellem Vichten og Løktens Fjerding ligger Nærøen Præstegaard, som er en liden omflydt Øe; og er ingen Skov paa Øen, men ikkun alleneste Fjeld og Myrer, og paa denne Øe staaer Kirken, og Præstegaarden ligger ellerenest paa denne Øe, og er dette en herlig Kirke, af idel hugne Stene opmuret, og med et skjønt høit Taarn, hvis Vindelsteen skal holde sig henved 70 Trappetrin”. I 1589 omtales fire kirker i Nerøø prestegieldt, och skall bygges det femte till paa Vecten (om denne siste, se Brendalsmo 2006:692f). Sognepresten tok seg av Nærøya, Vikna og Varøy, mens en kapellan hadde ansvaret for kirkene på Leka og Foldereid. Samtlige fiskeværskirker i Viknaskjærgården ble trolig betjent fra Nærøya fram til de ble nedlagt i tidlig nytid. Nærøya kirke brant i 1750, 1770 og i 1847, ved første og siste tilfelle som følge av lynnedslag. Etter den siste brannen ble kirkestedet flyttet inn på fastlandet til (15) Lundring, og en trekirke ble her innviet i 1851 (Brendalsmo 2006:687ff m/ref.). Eldste omtale av en prestegård er i 1589 (Thr.R. s. 75). Prestebolet er nok betydelig eldre, da gården lå til mensa i 1661 og ikke er nevnt som krongods eller under erkesetet i seinmiddelalder. Muligens kan den være benifisert krongods, da Nærøya i førkristen tid var Nærøya sete for sjøhøvdinger med forbindelser til Håløygætta og kan således være konfiskert krongods. På nordøstspissen av Nærøya er det ei bukt kalt Biskopstøa, og rett opp for denne ligger Biskopjordet. Helt i sørvest på øya heter det Kjerksanden, Kjerksandbukta og Kjerksandskjæret. Tvers av Oterholråsa, sundet øst for Nærøya, ligger Tjuvholmen. Mot nordvest, i sundet i nordvest mellom Nærøya og Stor-Svinøya heter det Marknadssundet. Schøning har opplysninger om det eldgamle markedet på Nærøya (II:205): “Paa Nærøen, ved Nærøsund, holdes det saa kaldte Nærø-Marked”. Etter 1984 er det i perioder utført undervannsarkeologiske undersøkelser i Marknadssundet (Jasinski 1993:50f). Gjenstander fra bunnlagene i sundet har et dateringsspenn fra 1300-tallet til rundt 1870, da markedet opphørte. Verken hos Schøning eller andre er det opplysninger om fornminner ved Nærøya kirke. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70)
Eldre beskrivelse:
Middelaldersk steinkirke, fylkeskirke i Naumdølafylket, muligens førkristent kultsted. Interessant personalhistorie kan knyttes til stedet; Snorri Sturlusson hadde sine røtter der og Petter Dass vokste opp på Nærøy prestegård. Kirken brant på 1700-tallet og i 1848. Sto som ruin frem til gjenoppbygging i 199. Kirken har stor lokal betydelse og inngikk i prosjekt om Nærøy som kulturmiljø i 1993.
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: På Nørstebø var det noen tid før 1775 mulig å se "Kirkegaardens Indhegning, hvis Omkreds ogsaa nu omstunder viises, og hvor mange Menneskebeen findes" (Schøning I:27). Hos Hiorthøy (1786:6) heter det at "endnu (sees) Laftstene af en Kirke, som og Kirkegaardens Circumference". Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør i tillegg til Nørstebø også (dagens gnr. 136) Skålgård, (137) Nørstebø Neristuen, (138) Sørumgård, (139) Amundgård, (140) Sønstebø og (141) Joramo kunne regnes til opphavsgården i tiden da en kirke ble reist. Det lå ingen skyldparter i noen av disse gårdene til mensa ved Lesja hovedkirke på 1570-tallet (St. 172f) og som kunne indikert et tidligere prestebol til en kirke på gården.
Lokaliseringen av kirkestedet er uavklart. Bakgrunn for grov lokalisering er dette: Ifølge Schønings kilde (II:83) lå kirken på (gnr. 116) Nødsle øde ca. 1590. Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør i tillegg til Nødsle også (dagens gnr. 117. 118) Nøkleby, (113) Østby, (114) Holte og (115) Sørholte kunne regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. På 1570-tallet lå det en skyldpart i Nødsle til Stange kirkes mensa (St. 147), en indikasjon på et tidligere prestebol til Nødsle kirke. (kartreferanse: CS 063-5-3). Kirken: ca. 1590 (Nittels kirke øde, Schøning II:83), 1591-98 (Nittels kircke er øde, JN 14)
NØTTERØY STA. MARIA (hovedkirke), gnr. 125 Nøtterøy østre (Nøtterøy sogn). Den opprinnelig romanske steinkirken, som står på (gnr. 125) Nøtterøy østre, hadde rektangulært skip og smalere, rektangulært kor med apsidal avslutning samt et gotisk vesttårn. Kirken ble kraftig om- og påbygd i andre halvdel av 1800-tallet (Brendalsmo 1990:52f). Prestbolet i 1398 ble ført som Prestrudeno sæm er prestbolet men med skyldstørrelse (RB 65), rimligvis et bruk av kirkestedsgården. Dette er identisk med (dagens gnr. 128) Prestegården hvilken rimligvis er skilt ut fra opphavsgården Njótarin. I tillegg til (dagens gnr. 124. 125) Nøtterøy vestre og østre samt Prestrudeno har trolig flere gårder utgjort kirkestedsgården på den tiden da kirken ble bygd, men det er uvisst når gårdsdeling og –kløyving har funnet sted (jfr. NG 246). Kirken har vel opprinnelig vært kalt Njótarinar kirkja etter kirkestedsgården og ikke Nioterøy (NG 233). Det finnes en rekke diplomer, særlig fra 14- og 1500 tallet og oftest om jordhandel, og der Nøtterøy er nevnt men hvor ikke sognet spesifiseres som referanse for gårder – kun øynavnet (?) Nøtterøy. Nøtterøypresten hadde tydeligvis temmelig høy status, for ved en anledning 1404 (DN I:595) deltok sira Håkon på et møte på prestegården i Sandar sammen med biskop Øystein, vaare kæro synir sira Halbiorn Biornsson profaster at Laurens kirkiu j Tunsbergi, Nicholas Þorbiornsson korsbrøder vaarer j Oslo, rådmannen i Tunsberg og sira Skældulfuer Þorfinsson prester a Þiodalyngi. Sira Håkons navn ble ført nest sist i brevet, etter rådmannen men før Tjøllingpresten. Samtidig er det klart at det kun var Håkon Guttormsson av Nøtterøyprestene som finnes nevnt i slike sammenhenger, så det kan ha hatt sammenheng med denne prestens sosiale status og ikke med Nøtterøy sogneprestembete. 1401 skulle biskopen under visitas lligge firir Niotarøy ok Tiumu ij neter og han tok (samlet) 4 huder i katedratikum (RB 568). Brevet fra 1323 om avlat for besøkende til Nøtterøy kirke på angitte dager kan muligens antyde at kirken da var sterkt brannskadd og trengte penger. Et brev av 1388 (DN I:510) skal leses slik at dronning Margrethe stilte sine regale inntekter av Nøtterøy og Lier som garanti/pant for opprettelsen av et alter ved domkirken i Oslo, ikke at hun skulle ha rettigheter i Nøtterøy kirke (pers.kom. G.Pettersen, Riksarkivet). Det er tidligere dokumentert rester av et gravfelt innenfor kirkegårdsområdet (Brendalsmo 1990:53), inklusive en ryttergrav. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)