Lokaliter for kirkene på Røst skal flere ganger ha vært skiftet; den eldste kirkebygningen, som sto mellom flystripa og Badetjønna (190 m øst for førstnevnte i en langoval innhegning av stein), skal ha brent i 1715, jf. ID 220715. Deretter ble kirkestedet flyttet om lag 470 m mot nordøst (56 m ned/sørøst for nåværende kirkegårds sørøsthjørne), hvor det fortsatt ligger en rektangulær innhegning av stein. Her ble det i 1716 reist en tømmerkirke med korsformet grunnplan og som ble revet ca. 1785. Kirken som så ble oppført samme sted brant delvis som følge av lynnedslag i 1824 (alt. 1820), og etter istandsettelse ble den ødelagt av en orkan i januar 1835 – selv deler av kirkegårdsmuren var rast ned som følge av vinden, jf. ID 111427. Deretter ble kirkestedet flyttet ca. 680 m mot nordøst, til en lokalitet som på kartet er betegnet Gammelkjerka. Kirken som ble bygd her i 1839 var en liten steinkirke (11x8 m) som i 1883 fikk påbygd kor og sakristi i tømmer, jf. ID 220718. Nok en gang ble kirkestedet flyttet og ny kirke, den nåværende, en langkirke i tømmer med takrytter over vestgavlen, sto ferdig 1900 ”på ein haug ikkje langt frå skulen”, i nåværende sentrum 1,3 km sørsørvest for Gammelkjerka. (Kildegjennomgang til registrering av middeladerkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-81 - oppdatert i 2016)
Beskrivelse fra lokalitet:
RØVIK, gnr. 35. 36 (=352. 353) Røvik (Ytterøy sogn). Nedlagt kirkested. En kirke på (gnr. 353) Røvik er nevnt på to steder i Olav Engelbrektssøns jordebok i 1533 (Rørwiick, OE s. 65, 84), og i 1589 (Thr.R. s. 48) da den ble bestemt lagt ned fordi den lå for nær hovedkirken på Eid. Kirkens landskyld og tiende ble ved nedleggelsen lagt til hovedkirken. Schøning skrev i 1774 (I:243) om kirkestedet: “Dens Kirkegaard har været, hvor Gaardens have nu er, der for det meeste er forfalden, uden at deri endnu staaer en Hob Kirsebær-Træer. Gaarden ligger meget smukt og fordeelagtigt, og er en af de beste paa Ytterøen”. Klüwer hadde i 1823 muligens selv vært på stedet, eller i alle fall hatt kilder utover Schøning, for han skrev at hagegjerdet/ kirkegårdsmuren “er paa sine Steder 2 ½ Alen høi [1,6 m], og paa den ene Side 100 Alen lang [62,75 m] (…) en Kirke, hvoraf Kjelderne endnu benyttes under Gaardens Huse”. Det er vel rimelig å oppfatte at det var kirkens fundamenter som var blitt gjenbrukt som grunnmur i et av gårdshusene. Det gamle hagegjerdet/ kirkegårdsmuren ble av grunneierne på 1990-tallet sagt fortsatt å være intakt, og det var da fortsatt frukttrær som opptok plassen på den gamle kirkegården. Tidlig på 1900-tallet ble det funnet skjeletter i hagen under jordarbeider. Hagen eller kirkegården avtegner seg som en terrasse med klar avgrensning på tre sider. Der hvor kirken etter tradisjonen skal ha stått, rett opp for kirkegården, var det tidligere en tilsvarende terrasse 3 m høyere opp. Da det ble bygd et nytt bolighus på stedet for kirketufta i 1985 forsvant de klare konturene av denne siste terrassen ved at det ble fylt masser inn over den nordvestre/øvre del av kirkegården i en bredde på 4-5 m. Det ble ikke gjort funn under byggearbeidene (Brendalsmo 2006:622f m/ref.). I et vedlegg til Aslak Bolts jordebok i 1432 (AB s. 110f) finnes det en utførlig beskrivelse av tilstanden på gården på det tidspunkt erkebiskopen gjorde Røvik til en av sine avlsgårder (grangias Curie). Avlsgårdene ble benyttet som oppsamlingssted i regionen for landskyld og andre inntekter. Det finnes ingen indikasjoner på at det skal ha vært prestebol til kirken på Røvik. Schøning har ingen opplysninger om fornminner på Røvik, mens Kraft (1835:94) skriver at det i gårdens utmark fantes gravhauger. (Kildegjennomgang til registering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70)
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Avgrensingen av kirkegården mot NV er uavklart, jf. ID 111173, muligens skal den også ha omfattet nærmeste stående bygning, hvor kirken antas å ha stått. En kirke på (gnr. 353) Røvik er nevnt på to steder i Olav Engelbrektssøns jordebok i 1533 (Rørwiick, OE s. 65, 84), og i 1589 (Thr.R. s. 48) da den ble bestemt lagt ned fordi den lå for nær hovedkirken på Eid. Kirkens landskyld og tiende ble ved nedleggelsen lagt til hovedkirken. Klüwer hadde i 1823 muligens selv vært på stedet, eller i alle fall hatt kilder utover Schøning, for han skrev at hagegjerdet/ kirkegårdsmuren “er paa sine Steder 2 ½ Alen høi [1,6 m], og paa den ene Side 100 Alen lang [62,75 m] (…) en Kirke, hvoraf Kjelderne endnu benyttes under Gaardens Huse”. Det er vel rimelig å oppfatte at det var kirkens fundamenter som var blitt gjenbrukt som grunnmur i et av gårdshusene. Der hvor kirken etter tradisjonen skal ha stått, rett opp for kirkegården, var det tidligere en tilsvarende terrasse 3 m høyere opp. Da det ble bygd et nytt bolighus på stedet for kirketufta i 1985 forsvant de klare konturene av denne siste terrassen ved at det ble fylt masser inn over den nordvestre/øvre del av kirkegården i en bredde på 4-5 m. Det ble ikke gjort funn under byggearbeidene (Brendalsmo 2006:622f m/ref.).
RØYKEN ST. MIKAEL (hovedkirke), gnr. 10 Røyken prestegård (Røyken sogn). Kirken står på (gnr. 10) Prestegårdens grunn, hvis opprinnelige navn er Solberg (NG 340). Steinkirken har rektangulært skip og smalere, rektangulært kor. Skipet har klare romanske trekk og også korportalen har rundbue. Trolig er koret forlenget (eller helt ombygd) i gotisk tid, og åpningen mellom skip og kor i den sammenheng nybygd med spiss bue. Kirkegården er flere ganger utvidet i nyere tid, mot sør, øst og vest (ref. NK 43ff, 54). Ca. 1400 ble prestbolet ført som prestbolet alt men med skyldstørrelse (RB 108), rimligvis et bruk steint og reint av kirkestedsgården. På slutten av 1500-tallet var hele navnegården (bruket) prestegård: Solberrig thuennde gaarde er nu prestegardenn (St. 99). Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør i tillegg til prestegården (Solberg store) også (dagnens gnr. 11) Røyken klokkergård (Solberg lille) og (8. 9) Grini vestre og østre regnes til opphavsgården i tiden da kirken ble reist. Klokkerfunksjonen kan først dokumenteres 1723 (NG 340). I 1400 skulle biskopen under visitas lligge firi Røykini ij neter og han tok 4 huder i katedratikum (RB 551). Jordhandelen 1393 (DN IV:620) skjedde mellom biskop Øysein og bønder, med kannik og prebentatus som vitner, og trolig foregikk dette under visitas (1 februar). Kirken har en middelaldersk døpefont i kleber (NK 49). Få titalls meter nordøst for kirken ligger restene av et større gravfelt. (kartreferanse: CL 041-5-1). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)
Kulturlandskapstype: Utmark. 40 m N for stolpepar 422, delvis under eksisterende linje, 100-120 m NNØ for gul hytte: Fornminne: Grop (Lok 31, R1). Oval ca 4 x 3 m orientert NNV-SSØ, dybde 0,75 m. Godt markert. Det ligger 2 mindre steiner og en mulig granatrest oppi gropa og den kan være fra krigens dager.
RÅDE (hovedkirke), gnr. 62 Rød (Råde sogn). Den romanske steinkirken, som har rektangulært skip og rektangulært, smalere kor med apsidal avslutning står på (gnr. 62) Rød. Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper bør foruten Rød også (dagens gnr. 57-59) Roe (Råde) lille, mellom og østre, (60) Kåpegot og (61) Råde prestegård kunne regnes til en opphavsgård i tiden da kirken ble reist. Denne har da strukket seg fra toppen av Raet og ned til laveste punkt i sørvest, der det i nyere tid har vært en sump og hvor Onsøy i yngre jernalder må ha vært skilt fra fastlandet. Muligens har gårdene også hatt terreng på baksiden av Raet der kirken står. Under (61) prestegården, men oppe på Raet, ligger (bnr. 13) Klokkergården, muligens identisk med det i 1397 omtalte Klukkararudet (RB 487). I 1397 ble prestbolet ført som Prestbolet halft Aughabergh, j sydra gardenom og med skyldstørrelse (RB 486), rimligvis et bruk av Aughabergh. Dette er (dagens gnr. 102. 103) Auberg nordre og søndre i Onsøy. Det er likevel helt usannsynlig at Auberg på noe tidspunkt skulle ha vært del av Råde, eller at (61) Råde prestegård skulle ha vært del av Auberg. Dagens Råde prestegård ligger midtveis ned i skråningen sør for kirken, opp og nord for det nevnte sumpområdet, mens tunet på Auberg ligger nærmere 2 km sørvest for Råde kirke og på vestsiden av sumpen. Dette fuktområdet ligger såvidt over dagens middelvannstand og er siste rest av Krokstadfjorden som må ha skilt Onsøy fra fastlandet – og dermed Råde fra Auberg – til godt inn i nyere tid. Det mest sannsynlige er derfor at en kirke på Auberg ble lagt ned på et tidspunkt før 1397, og at presten på Råde da tok over prestbolet på Auberg (se nedenfor). Kort etter dette må så dagens Råde prestegård være utviklet av et bruk av kirkestedsgården, for i 1403 hadde presten ved Råde kirke gjort åbud på prestbolet sæm var æin sætstofua (RB 545). Det er rimlig å tenke seg at dette gjaldt en bygning på Råde, og ikke halft Aughabergh. Noen hundre meter nord for Klokkergården og Råde kirke er det på M711-kartet avmerket en gård ved navn Kirkebø, et bruk (61/13) av Råde prestegård, men som verken finnes på ØK eller i NG. Under 100 m fra kirken mot øst og videre mot sørøst ligger rester av et større gravfelt.