Nåværende Skåre kirke står på (gnr. 28) Haugo, på østsiden av/inntil Haugevegen. Den ble reist 1859 til erstatning for en liten langkirke bygd 1639. Denne, og en eldre kirke som ble reparert 1620, stod tvers av Haugevegen for nåværende kirke (Jubileumshefte 1958:21f).
SLAGEN ST. BOTOLF, gnr. 100 Klokkeråsen (Slagen sogn). Den romanske steinkirken, som hadde rektangulært skip og smalere, rektangulært kor samt tårn i vest (Brendalsmo 1990:52) stod på hva som ser ut til å være et sameie mellom gårdene (gnr 98) Bø og (100) Klokkeråsen. Ingen av disse gårdene har kildebelegg i middelalderen (NG 222), og samtlige nabogårder i Slagendalen har eiendom på sletta rundt åsen der kirken står. Det ble ikke ført prestbol til kirken i 1398 (RB 63), og dagens (gnr. 81) Prestegården er identisk med (tidligere gnr. 51/2) Kongs-Eik. Denne ble i 1793 av greven på Jarlsberg anvist Sems sogneprest til bolig (NG 216), og ifølge Rygh kaltes den ca. 1900 til daglig Lørte (NG 220, jfr. DN XXI:830, 1537: presteboellens Eigedeell wed Naffn Lørtte). På 1570-tallet lå en skyldpart i Lørtte uten bygsel til mensa ved Sem hovedkirke (St. 71), hvilket forklarer hvor greven hadde eiendommen fra. Fravær av omtale av prestbol i 1398, samt fravær av bygselparter i Slagendalen til mensa ved Sem hovedkirke på 1570-tallet (St. 71) antyder sterkt at det ikke var prestbol til Slagen kirke i middelalderen. Dette synspunktet finner støtte i en tvistesak mellom abbeden ved premonstratensernes kloster i Tønsberg og biskopen i Oslo i 1330. Da ble det avgjort at sistnevnte skulle ha rett til Slagen kirke samt biskopsluten av tienden av Nøtterøy, Stokke og Skee kirker (DN IV:191). Slagen kirke ser således ut til å ha blitt betjent av prester utenfra allerede i 1330. Kirken er kun kjent ved bygdenavnet Slagen, men det er intet i veien for at dette også kan ha vært gårdsnavn (NG 218). Kirken står på en ås med høyeste punkt 25 moh, og dalbunnen på begge sider nedenfor ved bekkene ligger på 5 moh. Selv om middelvannstanden rundt år 1000 kun var ca. 3 m høyere enn i dag, må bunnen av dette dalføret ha vært heller sumpete på den tiden da kirken ble bygd. Det er således ingen enkelt gård som peker seg ut som den innlysende ”eier” av åsen med kirken og gravfeltet. Kirken kan således være en av de svært få kirker som opprinnelig hadde bygdenavn, men mer sannsynlig er det at Slagen var navnet på en såkalt storenhet der en rekke av dagens navnegårder inngikk. Kirken står få hundre meter sørvest for Oseberghaugen, og oppe på åsen noen titalls meter nord for kirken ligger restene av et markant gravfelt. Tunet på dagens prestegård ligger midt i et stort gravfelt, og rett ned for tunet heter det Prestelia. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/012235-21).
SLIDRE STA. MARIA (VESTRE SLIDRE, hovedkirke), gnr. 44 Slidre prestegard (Slidre sogn). Den romanske steinkirken, som har rektangulært skip og smalere, kvadratisk kor står på (gnr. 44) Slidre prestegard hvis opprinnelige navn er Slidre (NG 285). Samtlige veggåpninger samt utvendige hjørner har kvader av lokal kalkstein. Koret fikk i seinmiddelalder et trehvelv. Interessant nok har skipet portaler mot nord og sør, men ikke mot vest. At terrenget mot vest er svært bratt og således skulle være årsak til fraværet av vestportal (Ekroll 1997:189), er mindre sannsynlig da det finnes flere andre kirker i tilsvarende terrengforhold og som likevel har tårn og/eller portal i vest (Hamar domkirke, Mære og Alstahaug i Trøndelag). Prestegardsbekken, som løper ned sør for kirken, munner ut i Slidrefjorden gjennom Stupuldalen. Noen hundre meter sør for kirken ligger Tingstein, en liten fjellformasjon ut i fjorden. Øst for kirken ligger Prestegardsskogen, i dag et boligfelt. På vestsiden av fjorden ligger den markante åsen Prekestolsberget, og mellom denne og kirken ligger Prestøyne. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21).