TINGVOLL, gnr. 51 Tingvoll prestegard (Tingvoll sogn). Eldste omtale av kirken er i 1357 (Þingualla kirkiu, DN IV:386), av presten i 1333 (sira Einare a Þingwelli, DN IV:206). Steinkirken fra midten/andre halvdel av 1100-tallet står på (gnr. 51) Tingvoll prestegard, rett opp i lia for Tingvollvågen, vegg-i-vegg med prestegårdstunet. Kirken har rektangulært skip (22x12,5 m) med smalere, nær kvadratisk kor (ca. 10x10 m), takrytter midt over skipet og våpenhus av tre ved skipets sørportal. Utvendige hjørner, veggåpninger, nisjer og figursteiner er hogd i marmor. Skipet har portaler i nord, sør og vest, koret i sør. Mot nord og sør har skipet to vinduer, i vestgavlen tre samt et rundt i gavltoppen. Koret har ett vindu mot nord hhv. sør, mens mot øst er det tre vinduer over alteret. Rundt hele kirken i vindushøyde innvendig går det ganger i murverket, og via disse har det vært tilgang til et lektorie over korbueåpningen samt en trapp opp til denne fra koret. På lektoriet har det (trolig) vært en kalvariegruppe med alter foran samt to sidealtere. I tillegg er det alterstuker i skipets østvegg på hver side av korbueåpningen. Øverst på korets østvegg er det spor etter en balkong, trolig for en klokkestapel. På skipets sørvegg øst for portalen er hogd ut et messeur rundt 1300. Rett øst for skipets sørportal er det en utvendig nisje i muren, og en tilsvarende men mindre finnes inne i skipets nordportal på østsiden. Koret har tønnehvelv i tre fra rundt 1400. I kirken er det en rekke spor av kalkmalerier, trolig fra første halvdel av 1400-tallet. Høyt opp på korets østvegg over alteret er en innskrift som på språklig grunnlag kan dateres til 1200-tallet: ”Ek bið fyrir Guðrs sakar yðr lærða menn er varðveita stað þenna, ok alla þa, er ráða kunnu bøn mína: minnisk sálu minnar í helgum bønum. En ek hét Gunnarr, og gerða ek hús þetta. Valete!”. Ved restaureringsarbeider i 1928-29 ble den gamle korbuen gjenoppført som kirkegårdsportal (Stige & Spurkland 2006). Tingvoll kirke betegnes i 1387 med uttrykket stadar (DN II:503), hvilket også finnes i innskriften på korets østvegg. Uttrykket bør helst kunne oversettes med ”sentralkirkelig institusjon” (Stefánsson 2000:183ff). Tingvoll kan belegges som hovedkirke tilbake til 1443 (DN XXI:415), og i 1480 var den ett av de seinmiddelalderske kannikgjeld (DN XVII:750). I 1432 skulle biskopen på visitas ha j Thinguallom iiii næter (AB 190). Kirken er ikke omtalt eksplisitt som fylkeskirke i middelalderen, men Schøning påsto i 1773 (I:104) at så var tilfellet og seinest har A. Dybdahl ukritisk gjentatt dette (Stige & Spurkland 2006:91ff). Gården var i 1432 utgangspunkt for skipreidenavnet (Thingwalla skipreido, AB 113). Tingvoll er ikke belagt som prestegård i middelalderen, men i seinmiddelalder må det være skjedd et makeskifte eller bruksendring for fra 1520 var gården fritatt skatter og således embetsgård for presten (Stige & Spurkland 2006:79ff). I 1589 var Tingvoll hovedkirke med annekser på Frei og Øre (Thr.R. 68f). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan brendalsmo, RA sak 06/02235-69).
Eldste omtale av Tijtterens kircke er i 1589 (Thr.R. s. 74). Da sogneprest Peder Schvane Bang skrev sin Beskrivelse over Hitra prestegjeld i 1780 stod kun veggene av Titran kirke, taket var allerede falt inn. Man hadde sluttet å bruke kirken allerede i 1762. I følge Bang var presten blitt lønnet og kirken vedlikeholdt av allmuen, men da det store fisket uteble utover fra 1600-tallet forfalt bygningen. De siste årene ble det holdt gudstjeneste kun en gang i året, og siste preken ved kirken ble i følge kirkeboka holdt 22. januar 1774, skjønt som under aaben himmel. Nåværende kirke på Titran er i sin kjerne en åttekantet trebygning satt opp som bedehus i 1873 etter modell av et kapell på Nordvestlandet ved Kristiansund. Bedehuset ble bygd om til kapell og innviet 4. desember 1912, hvilket også er årstallet på kapellets vindfløy. Kapellet står på samme åsryggen som den gamle gravplassen få titalls meter vest for denne, og den gamle kirken skal etter tradisjonen ha stått mellom gravplassen og kapellet. Etter at kirkestedet ble nedlagt ser det likevel ut til at kirkegården fortsatt ble anvendt. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-70)
Feltet består av 1 mulig grav og 3 fordypninger og 1 halvsirkel oppmurt av stein. Lengst i NNV: Fornminne 1: Mulig grav, rund, uklart markert, men tydelig i rullesteinsvollen. Bygget av mellomstor og hodestor rullestein. Utkastet stein danner en voll mot SV. Bredde inntil 1 m, høyde inntil 0,3 m. Forsenkningen inni: diam. 2,5 m, dybde 0,7 m. Bunnen og sidene er dels dekt av mykt moselag med mosegrodd stein i dagen som ellers i rullesteinsvollen. Liten bregne midt nedi. Mål: diam. 4 m. 1 m ØSØ for fornminne 1: Fornminne 2: Fordypning, rektangulær, NNV-SSØ, uklart markert, men ikke voll rundt. Mosegrodd hodestor kamp med mykt tykt moselag rundt steinene inni. Ingen tegn til oppmuring. Mål: 2 x 1,5 m, dybde 0,5 m. 0,5 m SSØ for fornminne 2 og kant i kant med 2: Fornminne 3: Ditto, orientert NØ-SV. Mer mose inni. Mål: 1,5 x 1 m, dybde 0,6 m. 2 m SV for fornminne 3 ligger en grop av nyere dato: Fornminne 4: Ditto rundakting, diam= 0,8 m, dybde inntil 0,4 m. 11 m SSØ for fornminne 4: Fornminne 5: Halvsirkelformet oppmuring av hodestor/mellomstor kamp og rullestein. Klart markert og tydelig i terrenget. Vender mot NØ hvor de øverste steinene ligger i bakkehøyde. Åpen mot SV hvor de to urnenen slutter brått. Inni halvsirkelen mosegrodd stein mellom lag av tykkere, bløt mose. Ikke flat eller plan inni, men svakt skrånede mot SV (den åpne delen) ut mot havet. Urørt? Mål: diam. ca.3 m, oppmurte stein: bredde inntil 1 m, høyde inntil 0,6 m.
Eldste omtale av en kirke på (gnr. 80) Tjeldsund (Hol) er i 1589 (Hols korszhusz, Thr.R. 86). Kirken står ute på Kjerkneset 3-400 m sørøst for tunet på Hol. Muligens ble det reist ny kirke på stedet i 1703 - eller den eldre kirke var blitt renovert. Uansett ble det i 1768 innviet en langkirke med sakristi og der koret hadde samme bredde som skipet, men uten korsarmer eller tårn; våpenhuset var reist i materialer fra den revne kirken. Samlet lengde var ca. 16 m, bredde ca. 5 m. Denne kirken skal ha stått nærmere sjøen enn nåværende kirke, på ei tomt inntil det som nå er kirkegård: ¿Ifølge rapporten fra Riksantikvarens utsending fra slutten av 1940-tallet plasseres denne i østenden av den senere kirkegården¿. Dvs. på den eldste delen av nåværende kirkegård. Nybygget ble stående til 1862, da det etter riving ble solgt til en privatperson som bygde fjøs og stabbur av materialene. I 1899-1901 ble den nye kirken demontert og deretter kraftig ombygd etter at grunnmurene var blitt utvidet. Kirken framstår i dag som en langkirke i tømmer med rektangulært skip og smalere, rektangulært kor med smalere, apsidal avslutning. På hver side av koret er det sakristier. I vest er et våpenhus med tårn, og to små utbygg/fløyer på hver side av skipet gir grunnplanen et preg av korsform. Kirkegården er i flere omganger blitt utvidet mot nord, vest og nordøst (Nielssen 1990:376f, Steinsvik 2001:13ff). En periode i etterreformatorisk tid ble kirke kalt Stoche korshuus (1720), deretter igjen (fra 1735) Hol kirke, visstnok som følge av endringer i eiendomsgrensene mellom nabogårdene Hol og (79) Stokke (Steinsvik 2001:13f). I 1589 lå Hol som anneks til Lødingen hovedkirke og ble btjent hver tredje helligdag av hovedpresten (Thr.R. 86). Inne på kirkegården i vest finnes en markering på ØK med rune-R, en gravhaug.
TJUGUM, gnr. 19 Tjugum (Tjugum sogn).Eldste omtale av kirken er i 1323 (Fiugu kirkiu, DN V:69). Nåværende kirke står på (gnr. 19) Tjugum, innunder fjellsida i innerkant av det lille Tressneset, i kanten av tunet. Den eldste kjente kirken var en stavkirke som i 1610 ble erstattet av en liten tømmerkirke – i alle fall om man skal ta en innskrift over inngangsdøra (”1610”) som byggeåret. Kirken ble i 1686 oppgitt med målene 16,5x13 alen (skipet) og 8,5x10,5 alen der det største målet er bredden (koret). I tillegg hadde den et vesttårn bygd inntil skipet og et våpenhus vest for tårnet. I 1696-98 ble det bygd til et sakristi (10x7 alen der lengden var størst) øst for og inntil koret. I 1863 ble nåværende kirke vigslet, en tømmerbygning der skipet har åttekantet grunnplan, i tillegg til en forhall i vest og et kor med sakristi i øst (Laberg 1934:160ff). Det er uvisst hvorvidt begge nykirkene ble reist på samme tuft som stavkirken, men kirkestedet har hele tiden vært det samme. Kirken mangler i BK selv om sognet er nevnt flere ganger (BK 50a-b, 51b). Muligens er dette en indikasjon på at Tjugum da fortsatt var utenfor Kirkens råderett. Ca. 1600 lå Tjugum som anneks til hovedkirken på Leikanger (JBB 134ff). Noen titalls meter vest for kirken ligger tre spredte rester av et større gravfelt. (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)
TJØLLING STA. MARIA, ST. MIKAEL OG STA SUNNIVA, gnr. 38 Prestegården (Tjølling sogn). Skipet i den romanske steinkirken var opprinnelig rektangulært med hoved- og to sideskip, rektangulært og smalere kor med apsidal avslutning, sentraltårn over skipets østligste parti og muligens et tilbygg på korets nordside. Basilikaen ble kraftig ombygget på 1760-tallet som følge av jordskjelv og kraftige stormer få år tidligere, og den framstod etter dette som en regulær romansk kirke (Brendalsmo 2003:22f). Det råder noe usikkerhet rundt kirkens dedikasjon, hvorvidt det kan være en misforståelse at den også var dedisert Sta. Sunniva (jfr. DN V:823). Kirken står på (gnr. 38) Prestegården men innenfor (gnr. 36. 37) Østbygårdenes grunn. Prestbolet i 1367 var et svært så tørrlendt lite bruk nær kirken, rimligvis på Østbys grunn og seinere skilt ut som (38) Prestegården. I 1367 brant husene på dette prestbolet (husa sæm vforsyniu firir ældz vada vp gæk), og presten fikk tilleggsjord og Litla Vik til prestbol (DN I:392, 396). Ca. 1400 ble prestbolæt allt uten navn eller skyldstørrelse ført først i fortegnelsen over mensa, og lenger nede ble det ført J Litlavik xij aura boll ok er thæt half fimta m. booll nw prestbolæt (RB 51). Disse innførslene bør kunne forstås slik at presten da hadde tatt bolig nede på et bruk av (gnr. 40. 41) Vik, og at det gamle prestbolet oppe ved kirken kun lå som åker til presten. På et tidspunkt er prestegårdshusene blitt flyttet opp på Tjøllingvollen igjen. Utfra lokaltopografi, gårdsgrenseløp og navnetyper er det rimlig å se for seg en opphavsgård i tiden da kirken ble reist som bestående av dagens gårder Prestegården, Østby, Huseby, (28) Guri, (12) Kaupang søndre, (29) Kaupang nordre, (30) Lamøya og (31) Bjønnes. Muligens kan dennes navn ha vært Tjølling (Brendalsmo 2003:30ff). En eldre storenhet ved navn Skiringssal må ha omfattet ytterligere flere gårder (op.cit. s. 149, jfr. Sørensen 1900b). I 1401 skulle biskopen under visitas ligge firir Thiodhlingh ij neter og han tok 4 huder i katedratikum (RB 569), i 1433 lå han på Thiodlinge ij nætter (DN VI:448). 14. mars 1372 var kannik og seinere biskop Eystein trolig på visitas på Tjølling (DN III:377). Det har tidligere vært et større gravfelt oppe på vollen ved kirken (Brendalsmo 1990:55). (Kildegjennomgang til regsitrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-21)