Odden ligger på Narjordet på østsiden av Nøra ved gamle ferdselsveien fra Røros via Tufsingdalen, Engerdal og Drevsjø til Mora i Sverige. Vinterveien gjennom Tufsingdalen var en av de viktigste transportrutene for frakt av trekull til Rørosverket.Tunene på Narjordet ligger gjerde i gjerde med nabobrukene i det åpne kulturlandskapet. Bygningsmiljøet ved Nøra er preget av innflytelse fra Trøndelag med ruvende hovedbygninger på to etasjer og tettbygde tun. På Oddentunet omfatter bygningsmassen i dag den fredede hovedbygningen, som er satt opp i flere etapper, en lav rekke boder, som er satt inntil hovedbygningen, sommerstue, stall og to stabbur. Hovedbygningen, som i motsetning til fleste andre ved Nøra, har trekk som viser innflytelse fra panelarkitekturen i Trondheim og på Røros. Den er et meget godt eksempel på hvordan fortjenesten på arbeidet for verket kunne investeres i staselige bygninger med rikt utsmykket eksteriør og interiør. Det forteller om både økonomisk evne, åpenhet for stilimpulser og estetisk sans.
Tunet på Hverven ligger mellom fylkesvegen og jernbanen på Ottestad i Stange kommune. Terrenget skråner svakt mot vest og Mjøsa. Bebyggelsen er organisert med inntun og uttun. Inntunet består av hovedbygning fra 1816, og en kombinert drengstue og bryggerhus fra 1842. Et stort stabbur fra 1809 ligger i overgangen mellom inntunet og uttunet. Alle er alle bygget av bruddsten. Hovedbygningen og stabburet er fredet. Gårdsveien danner skillet mellom inntunet og uttunet. En stor del av den store driftsbygningen vest for hovedbygningen ble bygget av bruddsten i løpet av første halvdel av 1800-tallet. De øvrige bygningene bærer preg av første halvdel av 1900-tallet. Inntunet er parkmessig behandlet med store trær, gressplen og blomsterbed. I en befaringsrapport fra Riksantikvaren, datert 19. mai 1989 konkluderes det med at " Gårdsanlegget står som et talende vidnespyrd om opplysningstidens ressursutnyttelse og landhusholdning. Landet har ikke mange gårder som belyser denne siden av samfunnets historie. De fire stenhusene på Hverven utmerker seg dessuten med sine store dimensjoner og sin spesielle utforming. Det er maktpåliggende å sikre at dette gårdsanlegget blir bevart for fremtiden"
Årringsdatering viser at hovedbygningen, helt eller delvis er bygget omkr 1720. Fargeundersøkelse, ved NIKU, av spisestuen foretatt etter brann 1996, avdekket et første fargeskikt, som typologisk hører hjemme omkr. 1730. Den er på to og en halv etasje med et lavt loft. Bygningen har midtgangsplan. Den er oppført i tømmer og panelt utvendig med over og underliggende panel. Taket er valmet. Det er kjeller under hele bygningen Den østre fasaden er strengt symmetriskt med inngangsparti midt på fasaden. Pilastrer gir fasaden rytmik. Hovedinngangn har overlys i form av et lunettvindu. Inngangen til den tidligere folkestuen har bislag, formet som et skilderhus. Sør for hovedinnganger er det en paneldør for de døde. Gjennom denne bæres de døde ut fra salen. På den nodre gavlveggen er det påbygget et trappehus i to etasjer. Vinduene er av kryssposttype med vertikale og horisontale sprosser. Mot Mjøsa er det en veranda med utgang fra midtgangen og med en balkong med utgang fra annen etasje. Her har det før vært glassveranda i to etasjer.
Beskrivelse fra lokalitet:
Tunet på Dæhli ligger i en lang vestvendt helling ned mot Kvarbergvika i Møsa, like nedenfor Brøttumsbakkene og den gamle hovedveien til Lillehammer. Et særkjenne ved bygningsmiljøet er at alle husene i lang tid har vært rødmale. Den store, harmoniske hovedbygningenfra 1804 er fredet. En stor kombinert drengstue og bryggerhus med klokketårn, oppført i to etasjer på en høy grunnmur av tegl, og to særpregede stabbur, som står side ved side, lengst vest i tunet, er også av betydelig kulturhistorisk interesse. Den øvrige bebyggelsen består av en stor driftsbygning, oppført i vinkel og nyere redskapshus.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Mer informasjon fins i Askeladdens merknadsfelt
Ringsaker prestegård ligger rett overfor kirken fra 1100-tallet. Prestegårdstunet har ligget på samme sted siden middelalderen.
Fredningen omfatter hovedbygningen og forpakterboligens eksteriør. Hovedbygningen er et to etasjers laftet tømmerhus med stående panel og høyt røstet saltak. Den tidligere hovedbygningen brente i 1746, og den nåværende skal være oppført i 1747-48. Forpakterboligen er en velproposjonert toetasjes tømmerbygning fra siste halvdel av 1700-tallet med innebygd sval. Bygningen har saltak og stående panel, og ligger i vinkel med hovedbygningen.
Bygningene er representative for preste- og embetsgårdene i Mjøsbygdene, og er sterkt preget av den lokale byggeskikken.
Beskrivelse fra lokalitet:
Samsal ligger i nærområdet til Ringsaker kirke. et av tyngdepunktene for den gamle bosettingen i bygda. Fra tunet skråner landskapet slakt og jevnt ned not en arm av mjøsa mellom Ringsaker og Nes. Bebyggelsen er ordnet i inntun og uttun avgrenset av et lavt stengjerde. Utenfor gjerdet ligger en stor låveoppført, fra ca. 1800, en stall, halvveis oppført i sten, fra ca. 1875, som i sin tid har hatt plass til 12 hester og et nyere redskapshus. Inntunet består i dag av hovedbygningen fra midt på 1800-tallet og den fredede sidebygningen som i manns minne har rommet bryggerhus og stabbur, men som i følge tradisjonen før skal vært brukt som hovedbygning. De to bygningene er plassert tilnærmet vinkelrett i forhold til hverandre slik at de avgrender inntunet mot nord og øst. Rommet mellom bygningene mot vest har rester av et gammelt hageanlegg med et særpreget brønnhus, basseng og prydtrær.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Mer informasjon fins i Askeladdens merknadsfelt
Simenstad ligger høyt, men lunt i sørhellingen under Simenstadberget, med vid utsikt over Ringsaker og Mjøsa. Den velholdte bebyggelsen er ordnet i inntun og uttun. Inntunet har omfattet hovedbygning (ca 1775) og føderådsbygning (ca. 1800), stabbur og bu-bygning. Et stort dobbeltstabbur er flyttet lenger nord i tunet og bubygningen er revet (1907). Dette åpnet inntunet nordover. Her ble det anlagt prydhage med lysthus og spaserganger. Deler av hageanlegget er tilbakeført. Uttunet består av en stor vinkelbygning som avgrenser tunet mot sør. Den østre delen kan etter tradisjonen være fra 1600-tallet. Mot vest er tunet avgrenset av den fredede stallbygningen (ca. 1800). Stallen representerer "storgardsstallene" på Hedmarken, med spilltaug til 13 egne hester og gjestestall til 4 og med høyløe i 2. etg. Den er den eneste, av sin type, som fremdeles er bevart på stedet.
Tunet på Nordre Arneberg ligger, sammen med de øvrige arneberggårdene på en dominerende høyde i terrenget i det ellers flate jordbrukslandskapet langs fylkesvegen mellom Ilseng og Jønsberg. Dyrkingsjorda ligger på flatene rundt høyden. De tre brukene, som ligger i tilnærmet klyngetun er et sjeldent trekk i kulturlandskapet Hedmarken. Nordre Arneberg har to fredede bygninger, en hovedbygning av empiretype og et bryggerhus samenbygd med en svalgangsbygning som bla har vært brukt som bryggerhus og drengestue.
Solligården ligger i lisida i Sollia, det trange dalføret langs Setninga mellom Setningssjøen og utløpet av Setninga i Atna. Den gamle ferdselsveien mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen gikk gjennom tunet. Bygningene ligger på rekke på hver side av veien fra øst mot vest. Bygningsmiljøet, omfatter foruten de to fredede bygningene, driftsbygning med låve, stall og fjøs, bygget i etapper mellom 1850 og 1910, en stallåve ca. 1850, et stabbur ca. 1775, eldhus fra annen halvdel av 1800-tallet og en skåle. Et bur med en rommslig steinkjeller under, vist på foto av Vreim ca. 1940 - 1945, er revet.