Beskrivelse fra lokalitet:
Megarden er av de største gårdene i Grønndalen, og har en vakker beliggenhet om lag 700 m o.h., omgitt av høye og bratte dalsider. Tunet ligger vendt mot sørvest, like nordvest for hovedveien. De fleste av bygningene er imidlertid ombygd, eller nybygd i siste halvdel av 1900-tallet. I tillegg til den fredete stua, består tunet av et gammelt og ombygd loft, våningshus fra 1970, driftsbygning fra 1959, påbygd i 1983, og et redskapshus fra 1980. En stølsbu ble flyttet hit fra stølen Kvelve i 1986.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Enetasjes bygning som måler 1160 x 580 cm (SEFRAK), med et nyere utbygg i bindingsverk i front. Etter flytting er bygningen reist på en ny pusset betongmur, delvis forblendet av naturstein. Tømmerkassen er beskåret, og bygningen er forlenget i bindingsverk mot nord. Svalgangen er revet til fordel for en nytt utbygg i bindingsverk. Hele bygningen er kledt med ny, brunmalt tømmermannspanel. En laftekasse mot nordøst markerer den opprinnelige tversgående tømmerveggen. Bygningen har hovedsakelig nyere ett- og torams empirevinduer, men med et nyere vindu med 2 x 6 ruter inn mot den nye delen og et mindre vindu inn til toalettet. Alle dørene, også innvendig, er skiftet ut. Bygningen har åstak, tekket med bølgeblikk som imiterer sort, glassert teglstein. Ny tro, men åsene er originale. Upusset skorstein av leca, med beslag.
Hovedbygningen på Eidsfoss ligger på et høydedrag mellom Bergsvann og Eikern i Hof kommune. Eidsfoss hovedgård er et helhetlig anlegg, med opprinnelig 2 sidefløyer (hvorav sidefløyen mot nord er nedbrent), hage mot sør, gamle veiløp og allè ned mot Bergsvann. Anlegget hører til jernverkssamfunnet som ble etablert på Eidsfoss i 1697 av Kaspar Herman Hausmann. Jernverkssamfunnet består forøvrig av arbeiderboliger og verksområde. I 1904 ble Eidsfoss kirke oppført på en kolle ved Bergsvann. Like etter ble et forsamlingslokale oppført.
Fornminne: Rundrøys, klart markert, men lite synlig i terrenget. Lav, rundet profil. Bygd av liten til mellomstor bruddstein. Noe stein synes å være lagt på røysa i nyere tid. Delvis mosegrodd. Mål: diameter 2 m, høyde 0,3 m.
Beskrivelse fra lokalitet:
Randsfjordbanen, som ble åpnet til Vikersund i 1866 og til Randsfjord i 1868, tilhører den første store epoken av jernbaneutbygging i Norge. Alt i 1871/72 ble banen videre utbygd med en sidelinje til Kongsberg. Hokksund ble forgreningsstasjon mellom Randsfjordbanen og banen til Kongsberg og fikk økt betydning som kommunikasjonsknutepunkt.
Det er "annen generasjons" stasjonsbygning som i dag star i Hokksund. Den ble oppført i 1897 etter at den opprinnelige mellomstasjonen i tre brant. Arkitekt for stasjonsbygningen på Hokksund var Paul Armin Due (1835-1919). Due var jernbanens hovedarkitekt i en periode på nesten 20år, og regnes for vår viktigste jernbanearkitekt med sin store produksjon spredt over nesten hele jernbanenettet.
Hokksund stasjonsbygning inngår i en gruppe stasjonsbygninger i mur som Due tegnet mellom 1895-1908. I likhet med Hokksund var flere av dem erstatninger for eldre trestasjoner som hadde brent eller blitt for små. Utformingen av stasjonsbygningene i mur er typisk for 1800-tallets historisme som preget det meste av samtidens murarkitektur. I hovedform gir Hokksund stasjonsbygning et klassisistisk inntrykk. Den har en strengt symmetrisk oppbygging med fremhevet midtparti i to fulle etasjer og lavere sidefløyer. Det klassisistiske preget understrekes i tillegg av de fremstikkende siderisalittene mot bysiden og de store valmede takflatene som gir tyngde til bygningen. Planløsningen følger også det aksiale prinsippet. Stasjonsbygningens eksteriør er tross en del endringer godt bevart. Stukkdetaljene er godt vedlikeholdt og restaurert. De viktigste ytre endringene gjelder inngangsdørene, hvor flere er flyttet og erstattet med vinduer.
Stasjonsbygningen utgjør et av tyngdepunktene i Hokksunds historiske struktur, og dens beliggenhet i bybildet gjør det lett å lese stasjonens betydning for stedsutviklingen. Samtidig kan oppgraderingen stasjonen fikk ved gjenoppbyggingen i 1897, i seg selv sees som et dokument over den betydning jernbanen hadde for utviklingen av stedet Hokksund.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Fredningen omfatter stasjonsbygningens eksteriør og interiør. Bygningen er avmerket på vedlagte kart som er datert og påført Riksantikvarens stempel.
Lerbergmoen var en militær eksersisplass for "Det egerske kompani" som tilhørte 2.bataljon under "Det akershusiske infanteriregiment" og holdt opprinnelig eksersis ved Haug kirke, på Sundmoen. På slutten av 1700-tallet ble ekserserplassen flyttet til tettbebyggelsen ved sundstedet Haugsund. En sentral plass på moen hadde Telthuset. Det ble brukt til å oppbevare kompaniets eiendeler, blant annet de store teltene som ble brukt på manøver. Det ble formet omtrent som et vanlig gårdsstabbur.
Beskrivelse fra lokalitet:
Slettostugu står på Geilojordet i Geilo sentrum. Her står den sammen med flere andre gamle og verneverdige bygninger, hvorav de fleste er tilflyttet. En gammel stue og et stolphus er imidlertid bevart fra plassen Haugen som lå på stedet. Av tilflyttede bygninger kan bl.a. nevnes en låve fra Søre Skrindo, samt et stolpehus og et loft fra Dybsjord.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
Slettostugu fikk sin nåværende form av Ole Olsen Sletto omkring 1800, da den også ble nyinnredet, men består trolig av en eldre stue i 1. etasje. Bygningen ble flyttet fra Sletto søndre i Hovet til Fossastøl i 1935, og senere til Geilojordet i 1991.
Toetasjes upanelt tømmerbygning, med svalgang i stavverk på tre sider i overetasjen. Bygningen er reist på en ny natursteinsmur på Geilojordet, men stod opprinnelig på novsteiner. Delvis flattelgjet rundtømmer, med firkantlaft, avkinning rundt dører og vinduer og noe utsveifing i etasjeskillet. Tømmerkassa er noe smalere i overetasjen, og gjør at konsollene under svalgangen bare så vidt stikker utenfor underetasjen. Flere av stokkene mot nord er skjøtt, og forbundet av en strekkfisk. Flyttemerker. Tømmeret har vært tjærebredt, da det er tydelig mørkere under raftet. Svalgangen har flatstolper i alle hjørnene, samt tre mellomliggende stolper på langsidene. Kun stolpene omkring loftsdøra er dekorert. På begge langsidene er det en tverrstolpe mellom de to sørligste stolpene, med liggende bord over. Tømret røst mot nord. To labankdører inn til 1. etasje, hvorav stuedøra med imiterte fyllinger utvendig trolig er eldst. Bygningen har en del ulike vinduer, deriblant noen gamle med midtposthengslede stabelhengsler. Fargesettingen av dører, skodder og gerikter er nok fra oppføring på Fossastøl. Spor etter en eldre rødfarge på enkelte av vinduene, men disse kan opprinnelig ha vært umalte slik som loftsvinduet. Saltak, lagt på åser med ny tro og nye vindskier, og tekket med firkantet villskifer. På langsidene er det bygd ut sperrehoder for å holde på plass takutstikket.