Gården Slettnes ble sammen med den øvrige bebyggelsen i området, brent høsten 1944 ved tyskernes tilbaketrekning fra Finnmark. Kvænangen var den kommunen i Troms som ble hardest rammet . Over 90% av alle bygninger ble ødelagt. Gjenreisingsbebyggelsen representerer en svært viktig epoke i bygningsvirksomheten i etterkrigstidens Norge. I Finnmark og Nord-Troms representerer gjenreisingsgården det typiske bebyggelsesmønsteret som både i forhold til plassering i landsskapet og dels i utforming av bygningene, har videreført element fra førkrigsbebyggelsen. Andre tekniske løsninger og en ny tids formspråk kom likevel til å gi bygningsmassen sitt særpreg. Det finnes mange gjenreisingsgårder i Kvænangen. De aller fleste har imidlertid gjennomgått store endringer. På Slettnes står alle bygningene i hovedsak slik de ble bygget. Utover dette finnes det på gården en del inventar og utstyr
Fiskebruket Foldalbruket ble fredet med formål å bevare et kulturhistorisk verdifullt bygningsanlegg knyttet til kystkultur, fiske og damskipstrafikk, samt 2. verdenskrig og gjenreisningen av Finnmark. Området rundt er fredet med formål "å bevare virkningen av kulturminnet" ved å bevare miljøets karakter slik det fremstår med forskjellige bygninger, kaialegg og hjellområde i skrenten bak bygningene.
Foldalbruket består av flere bygninger. Det er brygge med sløyeskur, rorbu/egnebu, trandamperi, kontor/bolig og kontor.
Måløy-Skarholmen fyrstasjon ligger på en liten holme i Vestfjorden. Fyrstasjonen ble opprettet i 1922 og er et ledfyr. Nordøst på holmen står et 18m høy støpejernstårn på toppen av en 3-etasjes betongbygning. Et naust ligger ved siden av fyrtårnet. Landingsforholdene er vanskelige. Innenfor fredningsområdet er det foruten bygningene kulturminner som murtrapper, delvis oppmurt gangvei, rødmalte stangjernsrekkverk og landing i betong.
Fyrstasjon en ble automatisert og avfolket i 1979.
under og noe utenfor V-enden av V-fløyen: Fornminne: Haug fjernet med bulldoser i 1951. Ingen funn av steiner eller lignende som kunne være fra gravkiste.
Sklinna fyrstasjon ligger på øya Heimøy i øygruppen Sklinna ute i havet, nordvest for Leka, og er et kystfyr. Fyrstasjonen ble opprettet i 1910. Fyrtårnet på Sklinna ble tatt fra Runde fyr som var under ombygging. Øverste del av tårnet ble satt opp på Sklinna.
Fyrtårnet ligger på toppen av øya med de øvrige bygningene et stykke unna. Sklinna består av en rekke større og mindre øyer, holmer og skjær, og var tidligere et viktig fiskevær. Men hovedgrunnen til at Sklinna ble valgt som fyrstasjon er stedets fremspringende punkt på kysten. Det ble bygget fyrvokterbolig for to familier. I 1959 ble stasjonen elektrifisert, og stasjonen ble omgjort fra familiestasjon til tørnstasjon, noe som medførte at fyrvokterboligen måtte ombygges.
På området er det tufter etter reserveassistentboligen og oljeboden. Det går en vei fra landingen opp til tunet og videre opp til fyret. Veien er delvis bygget opp i naturstein, belagt med sement. Et rødmalt stangjernsrekkverk løper fra landingen og et stykke oppover, og fra tunet opp til fyret. 4 oljetanker har erstattet den tidligere oljeboden. Fyrstasjonen er bemannet.
Grancles Landhandel ble drevet av Nils Grande fra 1912 til 1956. Nils Grandes Landhandel er et anlegg som består av våningshus med butikk og et uthus bygd sammen med våningshuset i en L-formet vinkel.
Det antas at begge bygningene er reist tidlig på 1900-tallet.
\n
Våningshuset og uthuset er representative byggmesterhus som fasademessig er formgitt med datidens kjente stilelementer i detaijeringen.Eksteriørene har stor grad av autentisitet med unntak av takene som
ble tekket med stålplater i 1986. Interiørene er godt bevart og karakteristiske både for landsdelen og perioden.
Det har eksistert mange landhandlerier i Norge men de fleste er enten ned lagt eller har gjennomgått store endringer. Grandes Landhandel har stor bevaringsverdi på grunn av anlegget høye autentisitet (fra 1950-årene). Det er svært sjeldent at anlegg av denne typen er bevart med tilnærmet intakte eksteriør og interiører.
\n
Sosialhistorisk har landhandleriene hatt stor betydning i lokalsamfunnene. I tillegg til å forsyne lokalsamfunnet med at det trengte av varer var butikken den naturlige møteplassen der siste nytt ble fortalt fra bygda eller grenda. I dag har denne typen anlegg i stor grad forsvunnet, og dagligvarehandelen har endret både utforming og betydning. Grandes Landhandel har også stor miljømessig verdi og er en viktig del av
Leksvik sentrum og bygdas lokalhistorie.
Hekkingen fyrstasjon ligger på øya Hekkingens nordside utenfor Senja. Fyrstasjonen ble opprettet i 1859 og er et innseilingsfyr. Stasjonen er viktig som innseilingsfyr til Tromsø. Den 1, 5 etasjes høye fyrbygningen har tårn i nordøstre gavl. De øvrige bygningene ligger tett samlet på rekke i landskapet og omfatter maskinhus, bolig og uthus. Stasjonen omfatter i tillegg oljekjeller, naust, ruin etter tidligere naust og landing. Fyrstasjonen er modernisert, men har beholdt mye av sitt opprinnelige preg. Landingsforholdene er gode for mindre båter.
Fyrstasjonen er bemannet.
Innenfor fredningsområdet er det foruten bygningene kulturminner som betong gangvei, betongtrapp med rødmalte stangjernsrekkverk, sisterne, brønn og tufter etter tidligere naust og landing.
Hekkingen fyrstasjon har høy aldersverdi som en av de eldste fyrstasjonene i Nord-Norge. Anlegget er en viktig del av miljøet ved innseilingen til Tromsø. I sosial- og næringshistorisk sammenheng er fyrstasjonen et representativt eksempel på en tidligere familiestasjon. Tidligere rommet uthuset bl.a. fjøs, en funksjon som kan gi et bilde av livet på fyrstasjonen utover selve fyrdriften.
Staten v/ Kystdirektoratet står som eier av Hekkingen fyrstasjon.
Lurøy prestegard ligger på Onøya, naboøya til sjølve Lurøya med Lurøy kirke. Garden som er prestegard, hette opphavlig Indre Onøy. Denne garden var verken stor eller god, men den har likevel vært prestegard fra langt tilbake i tida. Garden Lurøy, som ligger nærmest Lurøy kirke, tilhørte Giske-godset, og adelsgods ble ikke utlagt til prestegarder. Den nærmeste nabogarden til kirka som kunne være høvelig prestegard,var Indre Onøy. I dag står hovedbygningen og stabburet igjen av husa på Lurøy prestegard.
Prestegårdstunet ligger ca. 250m sørvest for kirken fra 1782. Frem til omkring 1845 lå tunet nærmere sjøen og kirken. Prestegården har trolig tradisjoner tilbake til middelalderen.