Beskrivelse fra lokalitet:
haug/røys formasjon, dekket av tett brennvesle. Rund, og ca. 10-12 meter i diameter og ca. 1 ½ meter høy. Hovedsakelig humusholdig jord på NNV siden, med innblanding av løftestore stein. Ellers besto haugen hovedsakelig av løftestore stein, med enkelte større steiner rundomkring. På toppen var det en forsenkning på ca. 1 ½ m. i diameter, som var ca. 0,5 m. dyp. Den var vanskelig å få øye på, grunnet vegetasjon, og da i all hovedsak brennvesle og krattvekster.
Beskrivelse fra Enkeltminne:
haug/røys formasjon, dekket av tett brennvesle. Rund, og ca. 10-12 meter i diameter og ca. 1 ½ meter høy. Hovedsakelig humusholdig jord på NNV siden, med innblanding av løftestore stein. Ellers besto haugen hovedsakelig av løftestore stein, med enkelte større steiner rundomkring. På toppen er det en forsenkning på ca. 1 ½ m. i diameter, som var ca. 0,5 m. dyp. Den er vanskelig å få øye på, grunnet vegetasjon, og da i all hovedsak brennvesle og krattvekster.
Oslo ble anlagt om lag rundt år 1000. Restene av middelalderbyen ligger i dag under Gamlebyens murgårder og er et sammenhengende, automatisk fredet kulturminne.
Middelalderens Oslo lå ved foten av Ekeberg. Byen ble anlagt på en langstrakt landtunge mellom Hovinbekken i nord og Alnaelva i sør. Vannstanden den gang var om lag 3-4 meter høyere enn i dag, slik at det som en gang var middelalderens havn nå ligger et godt stykke inn på land.
Viktig for byens utvikling var dens sentrale rolle innenfor kongelig administrasjon, religion, forsvar og retts¬hånd¬hevelse. Kongelige og kirkelige byggverk satte sitt preg på bymiljøet. Her var det en kongsgård og en bispegård, seks kirker, tre klostre og et hospital, hvorav følgende kan sees som ruiner i dag: Kongsgården, Mariakirken, Bispeborgen, Hallvardskatedralen, Clemenskirken, Korskirken, Olavskirken, Olavsklosteret og Fransiskanerklosteret.
Det er antatt at byen hadde 350-400 bygårder med trehus og på det meste ca. 3000 innbyggere. Den alminnelige bebyggelsen besto av bygårder på lange, smale tomter med gavlen mot sjøen og hovedsakelig med en- og to-etasjers laftehus. Restene av middelalderens bybebyggelse ligger lag på lag, tett innpakket i ulike typer avfall og jordmasser som har samlet seg opp eller blitt påført gjennom tidene. Slike avsetninger blir kalt “kulturlag” og forekommer i Oslo i tykkelser opp til 3 meter. Jevn fuktighet og fravær av oksygen gjør at organisk materiale som tre, lær, tekstil og bein kan bevares i kulturlagene.
I senmiddelalderen var det en sterk tilbakegang i byens inntekter, og folketallet sank kraftig. Efter en stor bybrann i 1624 ble byen flyttet til Akershusneset og restene av middelalderens by ble med tiden dekket av åker og eng. Middelalderens Oslo ble gjenoppdaget på midten av 1800-tallet av ved bygging av jernbane og bygårder.
Restene av middelalderbyen er i dag truet i forbindelse med utbygging av ny infrastruktur og oppføring av ulike typer bygninger. En usynlig og mer langsiktig trussel er senkningen av grunnvannsnivået i området. Dype grøfter og store byggegroper senker grunnvannet og tørker ut kulturlagene slik at restene av tømmerhus og gjenstander blir ødelagt.
Middelalderens «Stafangr» vokste frem på 1000- og 1100-tallet. I byområdet er det funnet spor etter gårdsbosetning og jordbruk som kan dateres til bronsealderen og jernalderen. Restene av middelalderbyen ligger i dag under sentrale deler av dagens by og er et automatisk fredet kulturminne.
Byen lå ved Vågen som var en godt beskyttet havn og gunstig plassert i forhold til handelsruten langs kysten og jordbruksbygdene omkring. Vågsbunnen har vært et viktig bosetningsområde fra tidlig middelalder av men formelle byrettigheter lot dog vente på seg helt til 1425.
Restene av middelalderens bybebyggelse ligger lag på lag, tett innpakket i ulike typer avfall og jordmasser som har samlet seg opp eller blitt påført gjennom tidene. Slike avsetninger blir kalt “kulturlag”. I løpet av middelalderen ble den opprinnelige strandlinjen fylt ut i Vågen, og de siste årene er det funnet store områder med tykke og urørte kulturlag under dagens kaiområde og bebyggelse. Jevn fuktighet og fravær av oksygen gjør at organisk materiale som tre, lær, tekstil og bein kan bevares i kulturlagene. Grunnvann er en forutsetning for at de rike organiske kulturlagene i grunnen kan sikres og samtidig gi stabile grunnforhold for bygningene oppå.
Stavanger er blitt oppfattet som en kirke- og biskopsby, og kirkelige byggverk satte nok preg på middelalderens bymiljø. Bispedømmet ble opprettet i 1120-årene og byggingen av Domkirken ble påbegynt tidlig på 1100-tallet. Bispegården (Kongsgård) med kapell og ringmur ble bygget på 1200-tallet. Tilknyttet domkirken var også en katedralskole, den eneste skolen fra middelalderen i Norge som var bygget i stein.
Byen skal ha hatt tre sognekirker med kirkegårder; Mariakirken, Peterskirken og Martinskirken. Best kjent er Mariakirken som ble oppført på 1200-tallet. Peterskirken hadde et hospital knyttet til seg. Byen hadde også et Olavskloster, grunnlagt før 1160.
Grensene for byens utstrekning i middelalderen er ennå ikke klarlagt og den vanlige bebyggelsen er lite kjent. I de skriftlige kildene finnes navn på fem bygårder og én av bryggene, Biskopsbryggen. Noe av middelalderbyens gatestruktur kan anes i dagens by i områdene ved Domkirken og Vågen, det er også her de fleste arkeologiske funn fra middelalder er gjort.
Stor byggevirksomhet i Stavanger sentrum fra 1970-årene av har ført til at middelalderske kulturlag i bykjernen er kraftig minimert. Samtidig har nye arkeologiske undersøkelser og analyser av planterester i jordmassene avdekket flere tidligere ukjente områder med tykke kulturlag.